Stormaktsspillet om Ukraina: Mellom afghanisering, vasallstater og kampen om global hegemoni

Krigen i Ukraina har utviklet seg til et systemisk sammenstøt mellom USA og Russland, der ukrainsk territorium fungerer som en stedfortreder for en større kamp om globalt hegemoni. Risikoen for en «afghanisering» av konflikten truer med å forvandle regionen til en permanent krigssone, mens europeiske nasjoner som Tyskland opplever en uthuling av sin nasjonale suverenitet. Denne analysen undersøker de geopolitiske mekanismene som driver konflikten mot enten et utmattende dødvann eller en avgjørende russisk offensiv mot Odessa.

Den geopolitiske arkitekturen: Jakten på unipolaritet

For å forstå den nåværende situasjonen i Ukraina, må man se forbi datoen 24. februar 2022. Kjernen i konflikten ligger i USAs strategiske ambisjon om å forbli verdens eneste supermakt. Ifølge analyser fra den tidligere tyske ministerpresidenten og SPD-lederen Oskar Lafontaine, er USAs utenrikspolitikk fundert på et selvbilde som en «utvalgt nasjon» med et krav om å opprettholde et unipolart verdenssystem.

Denne strategien innebærer en systematisk motarbeidelse av enhver fremvekst av alternative maktsentre. Dette gjelder ikke bare Russland og Kina, men i forlengelsen også EU og India. Ved å militært omkranse sine rivaler og provosere frem konflikter, sikrer USA at allierte stater forblir avhengige av amerikansk beskyttelse.

I denne sammenhengen fremstår NATO ikke bare som en forsvarsallianse, men som et verktøy for amerikansk projeksjon av makt. Lafontaine peker på at Tyskland i denne strukturen har mistet sin suverenitet. Et konkret eksempel er Ramstein flybase, som har vært uunnværlig for amerikanske militære operasjoner i Midtøsten, Afrika og nå Ukraina. Når USA fører krig fra baser på tysk jord, blir Tyskland i praksis en part i konflikten, uavhengig av nasjonale politiske ønsker. Dette står i skarp kontrast til Charles de Gaulles visjon for Frankrike, som nektet å integrere nasjonale styrker i NATO-kommandostrukturen for å bevare retten til selv å bestemme over krig og fred.

2022: Fra «spesiell militæroperasjon» til utmattelseskrig

Da Russland den 24. februar 2022 iverksatte det som ble betegnet som en «spesiell militæroperasjon» (SMO), var de initielle målene knyttet til avmilitarisering og denyden av Ukrainas NATO-ambisjoner. Men etter hvert som frontlinjene stabiliserte seg, endret krigens karakter seg.

I løpet av sommeren 2022 observerte analytikere, deriblant Pepe Escobar, en tendens til det som kan kalles en «syrianiseringsprosess». Dette innebar at frontlinjene rundt store ukrainske byer ble relativt stabile, og at ingen av partene hadde kapasitet til å oppnå en total militær seier over hele krigsteateret. I Syria så man lignende mønstre, der byer som Palmyra og Aleppo ble gjenerobret og tapt i flere omganger over år. Det russiske militæret valgte i denne fasen å holde styrkene sine på et nivå som minimerte egne tap, mens Kiev i økende grad tok i bruk asymmetriske metoder og terrorangrep for å kompensere for manglende territorielle gevinster.

Denne relative stabiliteten ble imidlertid utfordret av hendelser utenfor selve slagmarken. Attentatet på Darya Dugina ved Moskvas porter i august 2022 markerte et vendepunkt. For Moskva ble dette sett på som et tegn på at krigen ikke lenger bare handlet om territoriell kontroll i Donbas, men om en eksistensiell kamp mot vestlige etterretningstjenester.

September 2022: Kherson-offensiven og sannhetens øyeblikk

I september 2022 satte Ukraina i gang en omfattende motoffensiv i den sørlige Kherson-regionen. Målet var å gjenvinne kontrollen over strategiske områder og tvinge russiske styrker tilbake over Dnepr-elven.

I dagene rundt 5. september 2022 var forventningene i Vesten skyhøye. Amerikanske medier, inkludert Politico, rapporterte om «taktiske gevinster» og antydet at en seier i Kherson ville være det avgjørende beviset på at milliarder av dollar i våpenstøtte var en riktig investering. President Volodymyr Zelensky uttalte i møter med den militære overkommandoen at «visse avgjørelser» var tatt, og at resultatene snart ville bli synlige.

Realiteten på bakken viste seg imidlertid å være langt mer brutal. Mens den offisielle kommunikasjonen fra Kiev beskrev operasjonen som «metodisk», rapporterte lokale kilder og observatører om massive tap. Sykehus i Odessa og Mykolaiv ble overfylt av sårede soldater, og det ble utstedt desperate oppfordringer om bloddonasjoner. I Transkarpatia-regionen ble det erklært sorg over tapene fra den 128. fjellangrepsbrigaden.

Samtidig endret tonen seg i vestlige etterretningsrapporter. Det britiske forsvarsdepartementet (UK Ministry of Defence) begynte i denne perioden å flytte fokuset fra ukrainske fremganger til å analysere moralen og disiplinen i den russiske hæren, inkludert spørsmål om lønn og utstyr. Dette skiftet indikerte at den raske kollapsen av russiske linjer, som mange hadde håpet på, ikke fant sted.

Strategien om «afghanisering»

Med den mislykkede raske gjenerobringen av Kherson, trådte en ny og mer urovekkende strategi frem: «afghaniseringen» av Ukraina.

Begrepet refererer til USAs strategi i Afghanistan på 1980-tallet, der man finansierte og bevæpnede mujahedin-geriljaen for å dra Sovjetunionen inn i en endeløs, utmattende krig som til slutt bidro til imperiets kollaps. Analytikeren Pepe Escobar advarer om at Washington nå forsøker å gjenta denne modellen. Ved å pumpe inn enorme mengder våpen og finansiering uten en klar politisk utgangsstrategi, søker USA å skape en permanent konflikt som kan blø Russland tørt.

Denne strategien innebærer at krigen ikke lenger handler om å gjenopprette Ukrainas grenser fra 1991, men om å opprettholde en tilstand av kaos som kan spre seg inn i russiske landområder. For Ukraina betyr dette at landet risikerer å slutte å eksistere som en fungerende nasjon, og i stedet bli en permanent slagmark for stormaktsrivalisering.

Logistikkens tyranni og våpenstrømmen

En kritisk faktor i denne geopolitiske drakampen er den industrielle kapasiteten til NATO-landene. I september 2022 ble det tydelig at våpenforsyningene fra Europa var i ferd med å tørke opp. Selv USA, med sin enorme militærindustri, sto overfor logistiske utfordringer.

Diskusjoner rundt Defense Production Act i USA viste at produksjonen av avanserte våpensystemer, som HIMARS og ATACM-missiler, ikke kunne holde tritt med forbruket i Ukraina. Dette skapte et paradoks: For at USA skulle kunne fortsette sin strategi om utmattelse, måtte de presse sine europeiske allierte til å tømme egne lagre, noe som ytterligere svekket Europas egen sikkerhet og økte avhengigheten av amerikansk militær teknologi.

Veien mot Odessa og den russiske responsen

Mens USA søker en afghanisering, har Russland under ledelse av forsvarsminister Sergei Shoigu definert egne «oppgaver» for den spesielle militæroperasjonen. For Moskva er ikke målet lenger bare å sikre Donbas, men å oppnå en strategisk dybde som sikrer Russlands sørflanke.

Dette fører veien direkte mot Odessa. Ved å kontrollere Odessa og landstripen mot Moldova, vil Russland kunne kutte Ukrainas tilgang til Svartehavet og dermed eliminere landets evne til å motta store våpenforsendelser via sjøveien. Dette ville i praksis bety slutten på Ukrainas evne til å føre en konvensjonell krig og ville tvinge frem en politisk løsning på russiske premisser.

Konklusjon: En verden i fragmentering

Konflikten i Ukraina er ikke en isolert regional krig, men det første store sammenstøtet i en ny multipolar verdensorden. På den ene siden står USA, som kjemper for å bevare et unipolart system der europeiske land fungerer som vasallstater og strategiske utposter. På den andre siden står Russland, som søker å bryte NATO-omkransingen og etablere en ny sikkerhetsarkitektur i Eurasia.

Prisen for dette spillet betales i ukrainske liv og ødelagt infrastruktur. Hvis strategien om afghanisering lykkes, vil Ukraina bli en permanent gråsone av geriljakrig og ustabilitet. Hvis Russland når sine mål i Odessa, vil det markere et fundamentalt nederlag for USAs strategi i Europa.

Det som står klart, er at Tyskland og andre europeiske nasjoner har havnet i en posisjon der deres utenrikspolitikk i stor grad dikteres fra Washington. Ved å tillate amerikansk militær infrastruktur som Ramstein å styre krigføringen, har Europa i praksis abdisert fra sin rolle som en uavhengig geopolitisk aktør.

Krigen i Ukraina er dermed ikke bare en kamp om territorium, men en kamp om hvem som skal definere reglene for det 21. århundrets globale maktfordeling.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende kilder, uttalelser og institusjonelle rapporter:

• **Oskar Lafontaine:** Tidligere ministerpresident for Saarland og føderal leder for det sosialdemokratiske partiet (SPD) i Tyskland. Analyser vedrørende tysk suverenitet, USAs hegemoni og rollen til Ramstein flybase.
• **Pepe Escobar:** Geopolitisk analytiker. Analyser av «afghanisering» vs. «syrianisering» av Ukraina-konflikten og strategiske mål knyttet til Odessa.
• **M. K. Bhadrakumar:** Militær- og politisk analytiker. Rapportering om den ukrainske motoffensiven i Kherson og tapstall i ukrainske brigader.
• **Det britiske forsvarsdepartementet (UK Ministry of Defence):** Oppdateringer og analyser av russisk militær moral, disiplin og logistikk i september 2022.
• **Politico:** Analyser av taktiske gevinster i Kherson og sammenhengen mellom militær suksess og vestlig våpenstøtte.
• **Sergei Shoigu:** Russlands forsvarsminister. Uttalelser om målene for den «spesielle militæroperasjonen» (SMO).
• **Volodymyr Zelensky:** Ukrainas president. Offisielle uttalelser vedrørende motoffensiven i sør og militær strategi.
• **USA's Defense Production Act:** Lovverk og implementering knyttet til oppskalering av amerikansk våpenproduksjon for utsendelse til Ukraina.