Stormaktenes spill med folkeretten: Fra Tonkin-bukten til Ukraina

Konflikten i Ukraina er ikke en isolert hendelse, men kulminasjonen av en langvarig stormaktskonflikt der folkeretten ofte har fungert som et politisk instrument snarere enn en bindende regel. Denne dybdeanalysen undersøker mønsteret av «rettferdiggjorte» kriger og den systemiske hykleriet som preger det geopolitiske spillet mellom USA, NATO og Russland. Spørsmålet er om den internasjonale rettsordenen kan overleve når stormaktene selv definerer lovligheten av sine angrep.

Siden opprettelsen av De forente nasjoner (FN) i 1945 har verden forsøkt å bevege seg bort fra en tid der krig var et legitimt politisk verktøy. FN-charteret innførte et skarpt skille mellom lovlige og ulovlige kriger, og etablerte prinsippet om at angrepskriger er forbudt, mens forsvarskrig og sanksjonerte operasjoner er tillatt. I dag ser vi dette skillet i praksis i krigen i Ukraina, der Russlands invasjon utvilsomt defineres som en ulovlig angrepskrig. Likevel avdekker en historisk gjennomgang at definisjonsmakten over hva som utgjør en «lovlig» intervensjon, ofte har vært gjenstand for manipulasjon fra Vestens side, spesielt ledet av USA.

For å forstå dagens geopolitiske fastlåste situasjon, må vi analysere hvordan folkeretten har blitt tøyd, brutt og omdefinert gjennom flere tiår med amerikanske og vestlige militære operasjoner.

1945–1964: Etableringen av den nye verdensordenen og det første store bruddet

Etter andre verdenskrig ble FN-charteret av 1945 selve fundamentet for global sikkerhet. Formålet var å forhindre at stormakter ensidig kunne invadere andre stater for å fremme egne strategiske interesser. Men i takt med den kalde krigens eskalering, begynte grensene for «lovlig innblanding» å viskes ut.

Det mest graverende eksemplet på dette skjedde i 1964 i Vietnam. For å legitimere en massiv militær opptrapping i Sør-Vietnam, trengte USA et påskudd som kunne presenteres for Kongressen og verdenssamfunnet som et forsvarstiltak. Dette ble løsningen i Tonkin-bukten.

Den 4. august 1964 ble det rapportert at det amerikanske krigsskipet USS Maddox hadde blitt angrepet av nordvietnamesiske motortorpedobåter. Dette «angrepet» ble brukt som den direkte utløseren for at USA gikk fullt inn i krigen. Historikere har i ettertid, basert på avgraderte dokumenter og interne analyser, slått fast at angrepet aldri fant sted slik det ble presentert. Hendelsen ble i realiteten designet på papiret av admiraler og generaler for å skape et legitimt påskudd for en krig som i realiteten var i strid med folkeretten.

Resultatet av denne manipulasjonen var katastrofalt. En ulovlig angrepskrig ble maskert som et forsvarstiltak, og prisen ble anslått til tre millioner døde vietnamesere. Dette satte en presedens for hvordan stormakter kunne bruke fabrikkerte hendelser for å omgå FN-charterets forbud mot angrepskrig.

1990: Manipulasjon av empati i Irak-krigen

Da den kalde krigen tok slutt, endret det geopolitiske landskapet seg, men metoden for å rettferdiggjøre militære intervensjoner forble den samme: bruk av desinformasjon for å sikre folkelig og politisk støtte.

I 1990, etter Iraks invasjon av Kuwait, sto USA overfor en utfordring. Selv om invasjonen av Kuwait var et klart brudd på folkeretten, var den amerikanske befolkningen i utgangspunktet skeptisk til å gå inn i en ny storstilt krig i Midtøsten. For å snu denne opinionen, ble det introdusert et narrativ som spilte på dype menneskelige følelser.

En kvinne kjent som «sykepleieren Nayirah» trådte frem og fortalte en rystende historie om hvordan irakiske soldater hadde gått inn på et sykehus i Kuwait by, tatt 300 babyer ut av kuvøsene og lagt dem på kalde gulv for å dø. Denne fortellingen ble spredt med lynets hastighet og ble brukt av president George H.W. Bush og hans administrasjon for å legitimere krigføringen.

Senere ble det avslørt at Nayirah-fortellingen var en blank løgn, koordinert for å manipulere opinionen. Likevel hadde formålet blitt nådd: Irak ble jaget ut av Kuwait, men prisen var 130 000 døde irakere. Igjen så vi et mønster der folkerettslige argumenter ble supplert med fabrikkerte menneskelige tragedier for å legitimere militær maktbruk.

2000–2001: Strategisk planlegging og Afghanistan-invasjonen

Overgangen til det 21. århundre markerte en ny fase i stormaktskonflikten, der økonomiske interesser i Sentral-Asia ble sentrale. Afghanistan, med sine enorme ressurser av gass og olje, samt potensialet for rørledninger som kunne omgå Russland og Iran, ble et strategisk brennpunkt.

Dokumentasjon viser at USA hadde en dyp interesse for disse ressursene allerede på 1990-tallet. Taliban-regimet, som satt med makten i Afghanistan, sto i veien for disse planene. Det er derfor påfallende at planleggingen av en krig mot Taliban ikke startet etter terrorangrepene 11. september 2001, men to til tre år før.

Allerede i august 2000 rapporterte Washington Post om en stille amerikansk militær opprustning i Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan. Dette indikerer at infrastrukturen for en invasjon var under oppbygging lenge før det offisielle påskuddet forelå.

I mars 2001 forsøkte utsendinger fra Taliban å åpne diplomatiske kanaler med den nye amerikanske administrasjonen. De kom med gaver, inkludert et kostbart afghansk teppe, i et forsøk på å unngå konflikt. Samtalene endte i en katastrofe. Den amerikanske representanten skal ha utbrutt: «Enten aksepterer dere vårt tilbud om et teppe av gull, eller så begraver vi dere under et teppe av bomber.»

Da terrorangrepene 11. september 2001 rammet USA, ga dette Washington den perfekte legitimiteten til å iverksette planene som allerede var lagt. Ved å påberope seg NATOs artikkel 5 om gjensidig forsvar, ble krigen i Afghanistan presentert som en nødvendig forsvarskrig. Resultatet ble en 20 år lang okkupasjon som kostet et kvart million mennesker livet, mens de strategiske målene om ressurskontroll forble uoppnåelige.

NATO-utvidelsen og det brutte løftet

For å forstå den nåværende konflikten i Ukraina, må vi se på den geopolitiske arkitekturen etter den kalde krigen. Et av de mest omdiskuterte punktene i moderne diplomati er USAs løfter til Sovjetunionen om at NATO ikke skulle utvide seg «én tomme østover» etter Tysklands gjenforening i 1990.

Selv om disse løftene i ettertid har blitt tonet ned eller benektet av enkelte vestlige diplomater, ble de oppfattet som en bindende sikkerhetsgaranti av Moskva. NATO har siden den gang utvidet seg i flere bølger, og har flyttet sin militære infrastruktur stadig nærmere Russlands grenser.

Fra et vestlig perspektiv handler NATO-utvidelsen om å spre demokrati og sikre suverene staters rett til å velge sine egne allianser. Fra et russisk perspektiv handler det om en systematisk omringning og et brudd på muntlige, men avgjørende, geopolitiske avtaler.

Dette skaper et paradoks: Mens Russland i 2022 begikk et grovt brudd på folkeretten ved å invadere Ukraina, kan Russlands handlinger forstås som en reaksjon på det de oppfatter som et tiårig svik fra USAs side. Dette rettferdiggjør ikke en invasjon, men det forklarer hvorfor argumentene om «folkeretten» blir møtt med kynisme i store deler av verden.

2022: Ukraina og den store hyklerien

Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, reagerte Vesten med en enighet vi sjelden har sett. Det ble utstedt omfattende sanksjoner, og det ble sendt enorme mengder økonomisk og militær støtte til Ukraina for å gjenvinne okkupert land. Retorikken var krystallklar: Russland bryter folkeretten, og dette er en ulovlig angrepskrig.

Men her oppstår det fundamentale problemet med stormaktsdiplomatiet. Når USA og NATO fordømmer Russland for å bryte folkeretten, gjør de det fra en posisjon der de selv har en lang historie med å ignorere de samme reglene når det tjener deres egne strategiske interesser.

Hvis man ser på tidslinjen fra Vietnam i 1964, via Irak i 1990, til Afghanistan i 2001, ser man et mønster:

1. Identifisering av et strategisk mål (politisk kontroll i Vietnam, ressurskontroll i Midtøsten/Sentral-Asia).

2. Skape eller utnytte et påskudd (USS Maddox, Nayirah, 9/11).

3. Omdefinere krigen som «forsvar» eller «humanitær intervensjon» for å omgå FN-charteret.

4. Gjennomføre militær maktbruk med minimale konsekvenser for egne ledere, men enorme kostnader for lokalbefolkningen.

Når Russland nå bruker lignende retorikk om «forsvar av russisktalende» eller «sikkerhetssoner» mot NATO, er det i realiteten en speiling av den vestlige metoden. Russland har lært av USAs spillebok.

Konklusjon: En rettsorden i fritt fall

Den geopolitiske konflikten mellom Ukraina, NATO og Russland handler om mer enn bare landområder i Donbas eller kontroll over Krim. Den handler om hvem som har retten til å definere hva som er «lovlig» i internasjonal politikk.

Hvis folkeretten kun gjelder for småstater, mens stormaktene kan bryte den så lenge de har et troverdig narrativ, er folkeretten i realiteten død. Den har blitt redusert til et retorisk våpen som brukes for å delegitimere motstanderen, mens man selv opererer i et vakuum av straffrihet.

USA og Vesten kan ikke forvente at Russland eller andre globale aktører skal følge et regelverk som Vesten selv har behandlet som valgfrie retningslinjer i over 60 år. For at en varig fred skal være mulig, kreves det ikke bare at Russland trekker seg ut av Ukraina, men at det etableres en ny, global sikkerhetsarkitektur der reglene gjelder likt for alle – uavhengig av om man sitter i Washington, Moskva eller Brussel.

Uten en slik konsistens vil verden fortsette å bevege seg mot en tilstand av permanent stormaktskonflikt, der «rett» defineres av den som har de største bombene, og der folkeretten kun er et teppe av ord som brukes til å dekke over brutale realiteter.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på historiske hendelser, offisielle dokumenter og rapporter fra følgende institusjoner og kilder:

• **De forente nasjoner (FN):** FN-charteret av 1945, spesielt bestemmelsene om forbud mot angrepskrig og retten til selvforsvar.
• **Washington Post:** Rapportering fra august 2000 vedrørende amerikansk militær opprustning i Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan.
• **Stavanger Aftenblad:** Dokumentasjon publisert 3. juni 2008 om USAs strategiske forberedelser i Sentral-Asia før 2001.
• **Historiske arkiver fra Vietnamkrigen:** Avgraderte dokumenter vedrørende USS Maddox-hendelsen i Tonkin-bukten (1964).
• **Offentlige utredninger om Irak-krigen (1990):** Dokumentasjon av «Nayirah-vitnemålet» og dets rolle i å forme amerikansk opinion.
• **NATO:** Offisielle traktater, herunder Artikkel 5 om kollektivt forsvar.
• **Diplomatiske korrespondanser (1990-tallet):** Dokumentasjon av diskusjoner vedrørende NATOs utvidelse østover etter den kalde krigen.