Mellom strategisk kollaps og globalt spill: Den geopolitiske dragkampen om Ukraina og verdensordenen

Krigen i Ukraina har utviklet seg til en systemisk stormaktskonflikt der gapet mellom vestlige militære analyser og den faktiske situasjonen på bakken skaper en farlig informasjonsasymmetri. Mens NATO-allierte institusjoner rapporterer om et russisk militært sammenbrudd, opprettholder Kreml kontroll over kritiske industriknutepunkter og utnytter globale ressursmangler for å sikre støtte i det globale sør. Denne dybdeanalysen gransker spenningsfeltet mellom den strategiske krigføringen i Donbas og den geopolitiske kampen om mat- og gjødselressurser.

Den militære dikotomien: Strategisk nederlag eller utmattelseskrig?

Høsten 2022 markerte et vendepunkt i hvordan den internasjonale offentligheten og militære analytikere tolket Russlands kapasitet. En sentral debatt oppstod rundt definisjonen av «strategisk seier» kontra «taktisk fremgang».

Ved Institute for the Study of War (ISW) i USA, en institusjon som i stor grad preger den vestlige forståelsen av konflikten, har analytikere som George Barros argumentert for at Russland har lidt et strategisk nederlag. Barros, som har bakgrunn fra Representantenes hus og studier i internasjonale relasjoner, har påstått at den armé Vladimir Putin brukte to tiår på å bygge opp, i stor grad er utradert. Argumentasjonen fra ISW baserer seg på at Kreml ikke har nådd sine opprinnelige strategiske mål – primært regimeskifte i Kyiv og en fullstendig nøytralisering av Ukrainas NATO-ambisjoner – samtidig som de har pådratt seg massive tap i personell og materiell.

Men når man flytter blikket fra de analytiske rapportene i Washington til den faktiske kontrollen over territorium, tegnes et mer komplekst bilde. Per september 2022 var situasjonen på bakken preget av flere russiske konsolideringer som utfordrer narrativet om total kollaps.

For det første sikret Russland og deres allierte full kontroll over den strategisk avgjørende industri- og havnebyen Mariupol. Tapet av Mariupol var et knusende slag for Ukrainas logistikk og deres håp om en landforbindelse til Krim-halvøya. For det andre hadde russiske styrker i løpet av sommeren og tidlig høst 2022 i praksis kastet den ukrainske arméen ut av republikken Lugansk, og etablert full kontroll over dette området.

I republikken Donetsk fortsatte den russiske offensiven med å presse ukrainske styrker vestover, by for by, i en klassisk utmattelseskrig. Selv om Ukraina gjennomførte en vellykket lynoffensiv i Kharkiv-regionen i september 2022, som tvang Russland til en taktisk tilbaketrekking, var dette ikke nødvendigvis et tegn på militær impotens. Fra et russisk perspektiv ble tilbaketrekkingen fra Kharkiv brukt til å flytte tropper og ressurser til Donetsk-regionen for å styrke frontlinjene der kampene var mest intense.

Denne diskrepansen mellom ISWs analyser og de territorielle realitetene illustrerer en fundamental konflikt i geopolitisk analyse: Skal suksess måles i oppnåelse av politiske mål (strategi) eller i kontroll over landområder og fiendens utmattelse (taktikk)? For Putin kan det å holde Lugansk og Mariupol være tilstrekkelig for å erklære en form for seier, uavhengig av om den opprinnelige planen om å ta Kyiv feilet.

Ressurskrig og det globale sør: Gjødsel som geopolitisk våpen

Mens kampene raser i Donbas, utspiller det seg en parallell krig på det globale markedet for landbruksressurser. Her har konflikten mellom NATO-ledede sanksjoner og russisk eksportpolitikk skapt en krise som rammer langt utenfor Europas grenser.

Russland er verdens nest største eksportør av kunstgjødsel, og Hviterussland er også en av de største produsentene. Begge landene er underlagt omfattende sanksjoner fra EU og USA. Dette har ført til en situasjon der produksjonskostnadene for gjødsel – som krever enorme mengder energi (naturgass) – har skutt i været, samtidig som distribusjonskanalene er blokkert.

I september 2022 kunngjorde Vladimir Putin, både til FNs generalsekretær og under toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO), at Russland var villig til å gjøre 300 000 tonn kunstgjødsel tilgjengelig for utviklingsland helt gratis. Det kritiske punktet i denne saken er at store mengder av denne gjødselen var blokkert i EU-havner på grunn av sanksjonsregimer og byråkratiske hindringer.

FNs generalsekretær, António Guterres, utstedte i slutten av august 2022 en dyster advarsel om «risikoen for sult». Guterres påpekte at forstyrrelsene i det globale gjødselmarkedet, utløst av vestlige sanksjoner, mekanisk ville føre til et betydelig fall i landbruksproduksjonen i løpet av 18 måneder. For mange land i det globale sør er tilgangen på fosfat- og nitrogengjødsel et spørsmål om nasjonal overlevelse, da deres jord ofte er næringsfattig og avhengig av importerte innsatsmidler.

Her ser vi en kjernekonflikt i stormaktsspillet:

1. Vestens strategi: Bruke økonomiske sanksjoner for å tørke ut Russlands krigsmaskin og tvinge frem en tilbaketrekking fra Ukraina.

2. Russlands strategi: Framstille seg selv som den rettferdige leverandøren av livsviktige ressurser til utviklingsland, og dermed delegitimere sanksjonene i øynene til land i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Det er en påfallende asymmetri i hvordan denne informasjonen formidles. Mens vestlige medier fokuserer på kornavtalene og Ukrainas blokkerte eksport, blir den russiske gjødselhjelpen ofte avfeid som et «sleipt forsøk på innsmigring». Men for en bonde i et utviklingsland er motivasjonen bak gratis gjødsel irrelevant; det er resultatet – avlinger og mat på bordet – som teller. Dette skaper en grobunn for at land i det globale sør nekter å fordømme Russland i FNs generalforsamling, da de ser på vestlige sanksjoner som en direkte trussel mot deres egen matsikkerhet.

Shanghai Cooperation Organization (SCO) og den nye aksen

Toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO) i september 2022 ble en viktig arena for å manifestere denne nye geopolitiske virkeligheten. Deltakelsen fra ledere som Indias premierminister Narendra Modi og Kinas president Xi Jinping sendte et tydelig signal til NATO: Russland er ikke isolert.

SCO fungerer som en motvekt til G7 og NATO, og her har Russland funnet et rom for å koordinere handel og sikkerhet utenfor det vestlige finansielle systemet. Ved å tilby gratis gjødsel og opprettholde energileveranser til medlemslandene, bygger Putin en allianse basert på materiell gjensidighet snarere enn ideologisk likhet.

Dette endrer dynamikken i stormaktskonflikten. Hvis NATO-landene lykkes i å presse Russland militært i Ukraina, men samtidig fremstår som arkitektene bak en global sultkatastrofe i det globale sør, kan den strategiske kostnaden bli høyere enn den militære gevinsten.

Tidslinje over den geopolitiske eskaleringen (2022)

For å forstå hvordan vi havnet i denne situasjonen, må hendelsene ses i en kronologisk sammenheng:

• **Februar 2022:** Russland starter fullskala invasjon av Ukraina. NATO og EU innfører umiddelbare sanksjoner mot russiske finansielle institusjoner og enkeltpersoner.
• **Mai 2022:** Etter måneder med beleiring faller Mariupol. Russland sikrer kontroll over Azovstals-verket og etablerer en landbro til Krim. Dette markerer en viktig taktisk seier for Kreml.
• **August 2022:** FNs generalsekretær António Guterres advarer om at sanksjoner mot russisk og belarusisk gjødsel vil føre til global matmangel og sult i utviklingsland.
• **September 2022 (Tidlig):** Ukraina gjennomfører en lynoffensiv i Kharkiv-regionen. Russland foretar en taktisk tilbaketrekking for å konsolidere styrkene i Donetsk.
• **September 2022 (Midten):** Analytikere ved Institute for the Study of War (ISW), inkludert George Barros, publiserer analyser som hevder at Russlands armé er «utradert» og at landet har lidt et strategisk nederlag.
• **September 2022 (Sent):** Under SCO-toppmøtet kunngjør Vladimir Putin at Russland vil donere 300 000 tonn gjødsel til utviklingsland, gjødsel som på dette tidspunktet er blokkert i EU-havner.

Analyse: Informasjonskrigen og den strategiske blindsonen

Det som fremstår som en konflikt om ukrainsk jord, er i realiteten en kamp om hvem som definerer den globale sannheten. På den ene siden har vi den vestlige analysemodellen, representert ved ISW, som måler suksess ut fra politiske mål og materiell slitasje. På den andre siden har vi den russiske modellen, som måler suksess ut fra territoriell kontroll og evnen til å skape avhengighetsforhold i det globale sør.

Den største faren for NATO og deres allierte er en «strategisk blindsone». Ved å gjenta narrativet om at Putin «henger i taua» og at den russiske hæren er ødelagt, risikerer vestlige beslutningstakere å ignorere Russlands faktiske kapasitet til å føre en langvarig utmattelseskrig. Når man overser at Russland fortsatt kontrollerer Lugansk og Mariupol, og at de aktivt bygger broer til det globale sør gjennom ressursdiplomati, baserer man sin strategi på ønsketenkning snarere enn realpolitikk.

Sanksjonene mot kunstgjødsel er et kroneksempel på dette. Ved å blokkere 300 000 tonn gjødsel i egne havner, har EU utilsiktet gitt Russland et kraftfullt verktøy for «soft power». Putin kan nå presentere seg som den eneste lederen som bryr seg om sultne mennesker i Afrika, mens EU fremstår som den byråkratiske hindringen som prioriterer sanksjoner over menneskeliv.

Konklusjon: En ny verdensorden i støpeskjeen

Konflikten i Ukraina er ikke lenger bare en regional krig; den er katalysatoren for en ny, multipolar verdensorden. Stormaktskonflikten utspiller seg nå på tre nivåer samtidig:

1. Det taktiske nivået: Brutale kamper om byer i Donetsk og Lugansk, hvor utmattelse er det primære våpenet.

2. Det strategiske nivået: En kamp mellom NATO og Russland om Ukrainas fremtidige status og sikkerhetsarkitekturen i Europa.

3. Det globale nivået: En kamp om ressurskontroll, hvor mat og gjødsel brukes som geopolitiske brikker for å vinne støtte i det globale sør.

Hvis den vestlige strategien skal lykkes, må den ta høyde for at Russland ikke bare kjemper med tanks, men med kalorier og gjødsel. Å avskrive den russiske militære kapasiteten basert på analyser fra institutter i Washington, mens man ignorerer de territorielle realitetene og den globale ressurskrigen, er en risikabel strategi.

Sannheten ligger sannsynligvis et sted midt imellom: Russland har utvilsomt lidt enorme tap og feilet i sine opprinnelige mål, men de er langt fra utradert. De har tilpasset seg, konsolidert sine gevinster i øst, og funnet nye allierte i en verden som er mer opptatt av mat på bordet enn av vestlige definisjoner av demokratiske verdier.

I denne stormaktskonflikten er det ikke nødvendigvis den som har de beste analysene som vinner, men den som kan utholde smerten lengst og sikre sine forsyningslinjer – både militært og globalt.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på data, uttalelser og rapporter fra følgende navngitte institusjoner og aktører:

• **Institute for the Study of War (ISW):** Analyser vedrørende russiske militære tap og strategiske mål, spesifikt uttalelser fra analytiker George Barros.
• **De forente nasjoner (FN):** Advarsler fra generalsekretær António Guterres angående global matsikkerhet og risikoen for sult som følge av gjødselmangel.
• **Shanghai Cooperation Organization (SCO):** Protokoller og kunngjøringer fra toppmøtet i september 2022 vedrørende samarbeid mellom Russland, Kina, India og andre medlemsland.
• **Den russiske føderasjon (Kreml):** Offisielle uttalelser fra president Vladimir Putin angående donasjon av 300 000 tonn kunstgjødsel til utviklingsland.
• **Den europeiske union (EU):** Sanksjonsregimer og havneadministrasjoner involvert i blokkeringen av russisk og belarusisk gjødseleksport.
• **Ukrainske og russiske militære rapporter:** Data vedrørende kontroll over Mariupol, Lugansk og Donetsk-regionen per september 2022.