Mellom Normalisering og Hat: Det Geopolitiske Paradokset i Midtøsten og Europa

Midtøsten står i dag i en dyp splittelse mellom en ny æra av diplomatisk normalisering og en vedvarende, voldelig antisemittisme som nå manifesterer seg i hjertet av Europa. Mens Abrahams-avtalene har åpnet dører for historisk samarbeid mellom Israel og flere arabiske stater, opprettholder den palestinske ledelsen en retorikk preget av holocaust-fornektelse og hat. Denne dissonansen skaper en farlig dynamikk der geopolitiske fremskritt undergraves av systemisk hat og manglende politisk vilje i europeiske hovedsteder til å konfrontere terrorens ansikt.

Den historiske tidslinjen: Fra München til Paris

For å forstå dagens geopolitiske situasjon i Midtøsten og dens ringvirkninger i Europa, er det nødvendig å betrakte hendelsesforløpet som en sammenhengende linje av traumer, diplomatiske forsøk og brutale tilbakeslag.

1972: Terrorens inntog i det globale søkelyset

Det moderne bildet av den palestinske kampen som instrument for terror fikk et definerende øyeblikk under sommerolympiaden i München i 1972. Den 5. september 1972 angrep palestina-arabiske terrorister fra organisasjonen «Svart September» den israelske delegasjonen. Elleve medlemmer av delegasjonen ble drept i et brutalt gisseldrama som sjokkerte verden.

Denne hendelsen markerte ikke bare starten på en ny type internasjonal terrorisme, men etablerte også et dypt sår i forholdet mellom Israel og det internasjonale samfunnet, spesielt i Tyskland, hvor massakren fant sted. München-massakren står i dag som et symbol på den uforsonligheten som i tiår preget forholdet mellom den palestinske nasjonalbevegelsen og staten Israel.

1993–1994: Oslo-prosessen og etableringen av Selvstyremyndigheten

På 1990-tallet forsøkte det internasjonale samfunnet å bryte sirkelen av vold gjennom Oslo-avtalene. Dette førte til opprettelsen av den Palestinske Selvstyremyndigheten (PA), som skulle fungere som et overgangsorgan mot en fremtidig palestinsk stat. Håpet var at en moderat ledelse kunne styre palestinerne mot en tostatsløsning.

Imidlertid har utviklingen siden 1994 vist en gradvis erosjon av dette håpet. Den Palestinske Selvstyremyndigheten, under ledelse av Mahmoud Abbas, har beveget seg fra å være en partner i fredsprosessen til å bli en institusjon preget av autoritært styre og en retorikk som i økende grad har inkludert antisemittiske elementer.

2020: Abrahams-avtalene og det geopolitiske paradigmeskiftet

Et av de mest betydningsfulle skiftene i Midtøstens moderne historie inntraff i 2020 med signeringen av Abrahams-avtalene. Forhandlet frem av USA under president Donald Trumps administrasjon, representerte disse avtalene et radikalt brudd med den tradisjonelle arabiske konsensusen om at ingen normalisering med Israel kunne skje før den palestinske konflikten var løst.

Gjennom Abrahams-avtalene etablerte De forente arabiske emirater, Bahrain, Marokko og Sudan offisielle diplomatiske forbindelser med Israel. Dette var ikke bare symbolske håndtrykk, men strategiske allianser basert på felles sikkerhetsinteresser – primært frykten for Irans regionale ekspansjon – samt økonomiske og teknologiske synergier. For første gang på tiår så man et samarbeidsklima der arabiske og muslimske land forlot sin uforsonlighet mot Israel til fordel for en pragmatisk og felles fremtid.

2022: Kollisjonen mellom diplomati og hat

Mens de geopolitiske platene i Midtøsten forskjøv seg i retning av normalisering, viste august 2022 hvor dypt hatet fortsatt sitter i både den palestinske ledelsen og i enkelte miljøer i Europa.

20. august 2022: Mordet i Paris

I hjertet av Frankrike ble Eyal Haddad, en 50 år gammel jødisk mann, drept av sin muslimske nabo, Mohamed Didri. Forbrytelsen var preget av en ekstrem brutalitet; Didri drepte Haddad med en øks mot hodet, brente ansiktet hans for å gjøre ham ugjenkjennelig, og begravde deretter liket.

Ifølge rapporter fra nyhetsbyrået i24news erkjente gjerningsmannen Mohamed Didri overfor politiet at motivet for drapet var at offeret var jøde. Denne hendelsen illustrerer en urovekkende trend der antisemittisme ikke lenger er en historisk parentes i Europa, men en aktiv og dødelig trussel. Det har ført til en økende utvandring av jøder fra Frankrike til Israel, drevet av frykten for at deres barn ikke har en trygg fremtid i Europa.

August 2022: Mahmoud Abbas i Tyskland

Samtidig som Paris rystet over et hatsk drap, mottok den tyske regjeringen Mahmoud Abbas, presidenten for den Palestinske Selvstyremyndigheten, på offisielt besøk. Abbas, som er kjent for gjentatte ganger å ha benektet holocaust, ble tatt imot av Tysklands kansler Olaf Scholz.

Besøket falt sammen med 50-årsmarkeringen av München-massakren. Under en pressekonferanse med kansler Scholz nektet Abbas å fordømme terroraksjonen fra 1972. I stedet leverte han en uttalelse som rystet det diplomatiske miljøet. Da han ble bedt om å forholde seg til fortiden, svarte Abbas: «Dersom vi skal ta opp fortiden, så bare kom igjen. Jeg har 50 drap som Israel begikk, 50 massakrer, 50 drap, 50 holocaust.»

Uttalelsen om «50 holocaust» er ikke bare en retorisk spissformulering, men en direkte bagatellisering av det systematiske folkemordet på seks millioner jøder under andre verdenskrig. Videre har det eksistert påstander fra Abbas' side om at Israel skal ha drept 300 millioner palestina-arabere – et tall som er matematisk og historisk umulig, og som vitner om en virkelighetsforståelse som er fullstendig frakoblet realitetene.

Kansler Olaf Scholz ble sterkt kritisert for ikke å reagere umiddelbart på disse uttalelsene under pressekonferansen. Det var først etter sterke reaksjoner fra israelske myndigheter og jødiske organisasjoner at det tyske kanslerkontoret tok avstand fra uttalelsene.

Analyse: Den systemiske svikten i europeisk diplomati

Hendelsene i august 2022 avdekker en fundamental brist i hvordan europeiske stormakter håndterer forholdet mellom Midtøsten og intern sikkerhet.

Legitimeringen av det uakseptable

Mahmoud Abbas sitter i dag i sitt 17. år av en periode som opprinnelig var valgt for fire år. Han leder en administrasjon som mottar milliarder av euro i bistand fra europeiske myndigheter. Når en leder som åpenlyst benekter holocaust og sammenligner israelske militære operasjoner med holocaust, blir mottatt med røde løpere i Berlin, sender det et signal om at antisemittisk retorikk er akseptabel så lenge den kommer fra en «politisk partner».

Denne diplomatiske pragmatismen fungerer som en katalysator for hat på gatenivå. Når statsoverhoder i Europa tolererer holocaust-fornektelse fra utenlandske ledere, svekkes den moralske autoriteten til å bekjempe antisemittisme internt. Mordet på Eyal Haddad i Paris kan ikke sees isolert fra et politisk klima der hat mot jøder blir normalisert eller oversett i det offentlige rom.

Kontrasten til Abrahams-avtalene

Det er et slående paradoks at mens land som De forente arabiske emirater og Bahrain har erkjent Israels rett til å eksistere og har bygget broer basert på gjensidig respekt, klamrer den palestinske ledelsen seg til en ideologi av total utvisking.

Abrahams-avtalene beviser at det finnes en vei ut av konflikten gjennom økonomisk integrasjon og strategisk samarbeid. Men denne veien blokkeres av en palestinsk ledelse som henter sin legitimitet fra motstand og hat snarere enn fra statsbygging og fred. Ved å opprettholde en retorikk om «50 holocaust», låser Abbas den neste generasjonen palestinere fast i en sirkel av hat som gjør en fremtidig tostatsløsning nærmest umulig.

Geopolitiske konsekvenser for Israel og Gaza

Spenningen mellom normalisering og hat har direkte konsekvenser for situasjonen i Gaza og på Vestbredden.

1. Isolasjon av PA: Den Palestinske Selvstyremyndighetens manglende evne til å moderere sin retorikk gjør dem mindre relevante i en region der andre arabiske stater nå prioriterer stabilitet og vekst fremfor ideologisk krigføring mot Israel.

2. Radikalisering i Gaza: Når den moderate ledelsen i Ramallah (PA) fremstår som korrupt og hatisk, åpner det døren for enda mer radikale krefter i Gaza, som Hamas. Hamas utnytter gapet mellom folkets ønske om selvstendighet og PA's dysfunksjonelle ledelse.

3. Sikkerhetstrykket på Israel: Israel står i en situasjon der de opplever historisk gode relasjoner med regionale stormakter, men samtidig en økende trussel fra ikke-statlige aktører og en voksende bølge av antisemittisme i land som Frankrike og Tyskland – land som Israel tradisjonelt har sett på som sine viktigste allierte i Europa.

Konklusjon: Behovet for en ny europeisk tilnærming

Saken om Eyal Haddad og Mahmoud Abbas' besøk i Tyskland er to sider av samme sak. Det handler om en systemisk svikt i å anerkjenne at antisemittisme ikke er en «fjern historie», men en levende kraft som påvirker både geopolitisk stabilitet i Midtøsten og borgernes trygghet i Europa.

For at Abrahams-avtalenes ånd skal kunne spre seg, kreves det at det internasjonale samfunnet, og spesielt EU-landene, slutter å finansiere og legitimere ledere som bruker holocaust-fornektelse som politisk verktøy. Diplomati kan ikke skje på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter og historisk sannhet.

Hvis Europa fortsetter å ignorere koblingen mellom den politiske retorikken fra den palestinske ledelsen og den voldelige antisemittismen i egne gater, risikerer man at den nye freden i Midtøsten blir kvalt av et gammelt, men stadig mer aggressivt hat.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende institusjonelle kilder, hendelser og offisielle uttalelser:

• **Det tyske kanslerkontoret (Bundeskanzleramt):** Dokumentasjon av det offisielle besøket til Mahmoud Abbas i august 2022 og de påfølgende uttalelsene fra kansler Olaf Scholz.
• **Den Palestinske Selvstyremyndigheten (PA):** Offisielle uttalelser fra president Mahmoud Abbas under pressekonferansen i Tyskland, inkludert påstandene om «50 holocaust» og tallfesting av israelske drap.
• **Fransk politi og rettsvesen:** Etterforskningen av drapet på Eyal Haddad den 20. august 2022 i Paris, inkludert tilståelsen fra gjerningsmannen Mohamed Didri.
• **i24news:** Rapportering om detaljene rundt drapet på Eyal Haddad og gjerningsmannens motivasjon.
• **USA's utenriksdepartement (U.S. Department of State):** Dokumentasjon og rammeverk for Abrahams-avtalene (Abraham Accords) signert i 2020 mellom Israel, UAE, Bahrain, Marokko og Sudan.
• **Den internasjonale olympiske komité (IOC) / Historiske arkiver:** Dokumentasjon av München-massakren i september 1972 og rollen til organisasjonen «Svart September».
• **Israelske myndigheter og jødiske organisasjoner:** Formelle protester rettet mot den tyske regjeringen etter Mahmoud Abbas' uttalelser i august 2022.