Maktens lukkede dører: Når domstolen begrenser innsynet i rettsstaten

Borgarting lagmannsrett har i en sak av betydelig offentlig interesse nektet publikum tilgang til videooverføring, til tross for at lovverket åpner for dette. Beslutningen reiser fundamentale spørsmål om maktfordelingen mellom domstolen og allmennheten, samt hvorvidt prinsippet om offentlighet i rettspleien er i ferd med å bli en formalitet fremfor en realitet. Saken belyser en kritisk spenning mellom domstolens administrative skjønn og borgernes konstitusjonelle rett til innsyn i statsmaktens utøvelse.

Rettsstatens gjennomsiktighet under press

I kjernen av det norske demokratiet ligger prinsippet om at maktutøvelse skal skje i lyset. Dette gjelder særlig for domstolene, som er den siste skansen for individets rettssikkerhet overfor staten. Når en domstol velger å begrense tilgangen til sine forhandlinger, berører dette ikke bare de involverte partene, men selve fundamentet for tilliten til rettssystemet.

Spørsmålet er ikke lenger bare om dørene til rettssalen er åpne, men om den digitale døren – som i dagens samfunn er den eneste reelle veien til innsyn for store deler av befolkningen – holdes bevisst lukket. Når Borgarting lagmannsrett i september 2022 valgte å nekte videooverføring i en sak med massivt folkelig engasjement, utfordret dette balansen mellom domstolens interne styringsrett og offentlighetens behov for kontroll.

Den juridiske rammen: Domstolloven § 124 a

For å forstå maktdynamikken i denne saken, må man først analysere det juridiske verktøyet som ble oversett eller tilsidesatt: Domstolloven § 124 a.

Denne paragrafen ble innført for å modernisere domstolene og sikre at rettsmøter kunne gjøres tilgjengelige for et bredere publikum gjennom teknologiske løsninger. Lovens intensjon er klar: Å øke åpenheten og demokratisere tilgangen til rettspleien. Paragrafen gir hjemmel for at retten kan beslutte at et rettsmøte skal overføres via video til publikum.

Det kritiske punktet her er at loven åpner for videooverføring. Når retten likevel velger å nekte dette, utøver den et administrativt skjønn. Problemet oppstår når dette skjønnet ikke samsvarer med sakens faktiske offentlige interesse. I saken om AMS-målerne var det snakk om en prosess finansiert av over 1300 privatpersoner via folkefinansiering, med et gjennomsnittlig bidrag på over 3000 kroner per person. Dette indikerer et samfunnsengasjement som langt overstiger det man ser i gjennomsnittlige sivile tvister.

Når retten begrenser tilgangen til kun 20 fysiske plasser i salen, samtidig som den avviser digital overføring, skapes det i praksis et lukket rom. Dette er ikke lenger en "offentlig rettssak" i reell forstand, men en prosess forbeholdt en utvalgt krets.

Kronologisk gjennomgang av maktutøvelsen

For å forstå hvordan denne begrensningen av innsyn utspilte seg, må vi se på hendelsesforløpet i 2022.

Før 4. september 2022: Forberedelsene og kravet om åpenhet

Opptakten til rettssaken i Borgarting lagmannsrett var preget av et massivt offentlig trykk. Saken, som omhandlet helsevirkninger av stråling fra smarte strømmålere (AMS), hadde mobilisert tusenvis av borgere. Det ble fremmet krav om at retten skulle benytte seg av Domstolloven § 124 a for å sikre at befolkningen kunne følge saken digitalt. Argumentasjonen var todelt: For det første var saken av stor offentlig interesse, og for det andre var det en gruppe berørte borgere som, på grunn av sine helseutfordringer, ikke fysisk kunne oppholde seg i et lokale med aktivt WiFi og elektronisk utstyr.

4. september 2022: Beslutningen om avstengning

Borgarting lagmannsrett fattet sin beslutning. Retten bestemte at det ikke skulle tillates videooverføring av rettssaken til publikum. Beslutningen kom kun én dag før rettssaken skulle starte, noe som etterlot partene og publikum uten mulighet til å anke eller utfordre beslutningen effektivt før prosessen var i gang.

5. – 9. september 2022: Gjennomføringen av rettssaken

I perioden 5. til 9. september ble saken ført for Borgarting lagmannsrett. Mens de juridiske argumentene ble utvekslet i salen, var tilgangen begrenset til 20 plasser. For de tusenvis av menneskene som hadde finansiert saken, og for de som var for syke til å møte opp, var rettssaken i praksis utilgjengelig. Statens maktapparat – representert ved domstolen – hadde her prioritert interne administrative hensyn eller en snever tolkning av offentlighetsprinsippet over den faktiske tilgjengeligheten.

Konstitusjonell analyse: Formell vs. reell tilgang

I norsk konstitusjonell rett er prinsippet om offentlighet i domstolene ikke bare en praktisk regel, men en garanti mot vilkårlighet. Når en rettssak er "offentlig", betyr det at enhver kan komme og høre. Men i det 21. århundre må vi spørre: Er en rettssak med 20 plasser i en sal i Oslo egentlig "offentlig" for en borger i Tromsø eller for en person som er for syk til å forlate hjemmet?

Her ser vi et gap mellom formell tilgang (døren er ikke låst) og reell tilgang (det er fysisk umulig for folkemassen å slippe inn).

Når Borgarting lagmannsrett nektet videooverføring, opprettholdt de en arkaisk forståelse av offentlighet. Ved å ignorere mulighetene i Domstolloven § 124 a, valgte retten å opprettholde en maktstruktur der innsynet er begrenset til de få som har fysisk mulighet til å være til stede.

Dette er særlig problematisk i saker der staten eller store offentlige interesser er involvert. Når borgerne selv må finansiere rettsprosesser via crowdfunding for å få prøvd sine rettigheter, og domstolen deretter begrenser innsynet i selve prosessen, oppstår det en demokratisk dissonans.

Sammenligning med andre maktprosesser

For å sette dette i perspektiv kan man se på andre store rettssaker i nyere tid, som for eksempel klimasøksmålet. I klimasøksmålet var det også et enormt offentlig engasjement, med rundt 2500 økonomiske bidragsytere. Forskjellen ligger ikke i mengden engasjement, men i hvordan domstolene håndterer dette engasjementet.

Når man sammenligner bidragene i AMS-saken (1300 personer med et snitt på over 3000 kroner) med klimasøksmålet (2500 personer med et snitt på 650 kroner), ser man at AMS-saken hadde en ekstremt høy grad av intensitet og økonomisk investering per person. Dette understreker at saken ikke bare var en juridisk tvist, men en sak av eksistensiell betydning for en spesifikk gruppe borgere.

At retten likevel valgte en lukket profil, tyder på en manglende evne eller vilje til å tilpasse seg sakens sosiale og politiske kontekst. Det reiser spørsmålet om domstolene i Norge ser på seg selv som isolerte øyer av jus, eller som en integrert del av et demokratisk samfunn hvor åpenhet er en forutsetning for legitimitet.

Maktens paradoks: WiFi og ekskludering

Et av de mest slående aspektene ved denne saken er paradokset knyttet til det fysiske miljøet i rettssalen. Retten fastholdt at det skulle være WiFi påslått i lokalet. For den gjennomsnittlige borger er dette en bagatell, men for de som faktisk var part i saken – de el-overfølsomme – fungerte dette som en effektiv utestengelse.

Her ser vi en kollisjon mellom statens teknologiske infrastruktur og individets helsemessige begrensninger. Når retten nekter videooverføring (som ville eliminert behovet for fysisk oppmøte) og samtidig opprettholder et miljø i salen som gjør det umulig for de berørte å delta, har domstolen i praksis skapt en barriere for rettferdig prosess.

Dette er ikke lenger bare et spørsmål om "video eller ikke video". Det er et spørsmål om hvorvidt domstolen legger til rette for at partene i saken faktisk kan følge sin egen rettsprosess. Hvis en part i en sak er fysisk ute av stand til å møte i retten på grunn av forhold retten selv kontrollerer (som WiFi-signaler), og retten samtidig nekter digitale alternativer, er retten til en rettferdig rettergang i praksis svekket.

Domstolens autonomi vs. demokratisk kontroll

Domstolene i Norge nyter stor grad av uavhengighet. Dette er nødvendig for å sikre at dommere ikke blir politisk styrt. Men uavhengighet må ikke forveksles med ugjennomsiktighet.

Når Borgarting lagmannsrett bruker sitt skjønn til å begrense innsynet, utøver de en form for administrativ makt som er vanskelig å etterprøve. Det finnes få mekanismer for å overprøve en beslutning om videooverføring før saken er avgjort. Dette skaper et maktvakuum hvor domstolen kan definere hva som er "offentlig interesse" uten at dette blir gjenstand for demokratisk debatt.

I et moderne konstitusjonelt perspektiv bør "offentlighet" tolkes utvidende, ikke innskrenkende. Hvis loven gir hjemmel for videooverføring, bør hovedregelen være at dette skjer når det er en betydelig offentlig interesse, med mindre det foreligger tungtveiende grunner for det motsatte (som personvern eller hensynet til vitner). I AMS-saken var det ingen slike tungtveiende grunner som ble kommunisert; det var snarere en beslutning om å opprettholde status quo.

Konklusjon: Behovet for en ny standard for åpenhet

Saken i Borgarting lagmannsrett fra september 2022 står som et eksempel på en rettsstat som i teorien er åpen, men som i praksis kan være ekskluderende. Ved å nekte videooverføring i en sak med massivt folkelig engasjement og spesielle behov for tilgjengelighet, sendte retten et signal om at den fysiske rettssalen fortsatt er det eneste legitime rommet for rettspleie.

Dette er en utdatert holdning som ikke samsvarer med Domstolloven § 124 a eller med kravene til en moderne, gjennomsiktig statsmakt. Når staten utøver makt gjennom sine domstoler, må denne makten være synlig for alle, ikke bare for de 20 personene som får plass på benkene i en sal i Oslo.

For at tilliten til domstolene skal opprettholdes, må det etableres en praksis der digitale løsninger ikke ses på som en "tjeneste" retten kan velge å gi eller ikke, men som en nødvendig utvidelse av offentlighetsprinsippet. Retten til innsyn må være reell, ikke bare formell.

Hvis vi tillater at domstolene bruker administrative skjønn til å lukke de digitale dørene, risikerer vi at rettsstaten beveger seg i retning av et system der makt utøves bak lukkede dører, mens man opprettholder en fasade av åpenhet. Det er en utvikling som er uforenlig med prinsippene om lov, makt og konstitusjon i et demokratisk samfunn.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende institusjonelle rammeverk, lovverk og dokumenterte hendelser:

• **Norges Domstoler / Borgarting lagmannsrett**: Beslutning av 4. september 2022 vedrørende avslag på forespørsel om videooverføring av rettssaken om helsevirkninger av AMS-målere (stråling), berammet til 5.–9. september 2022.
• **Domstolloven (Lov om domstolene)**: Spesifikt paragraf 124 a, som regulerer hjemmelen for videooverføring av rettsmøter til publikum.
• **Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)**: Artikkel 6, som fastslår retten til en rettferdig og offentlig rettergang ("fair and public hearing").
• **Norsk konstitusjonell rett**: Prinsipper om offentlighetsprinsippet i forvaltningen og domstolene som en forutsetning for demokratisk kontroll og rettssikkerhet.
• **Saksdokumentasjon (Crowdfunding-data)**: Dokumenterte bidrag fra 1300 privatpersoner til finansiering av rettsprosessen, som grunnlag for vurdering av sakens offentlige interesse.
• **Sammenligningsgrunnlag**: Data fra klimasøksmålet (ca. 2500 bidragsytere) for analyse av offentlig engasjement i miljø- og helserelaterte rettsprosesser mot statlige interesser.