Systemkollaps: Fra den unipolare drømmen til en multipolar stormaktskonflikt

Den etablerte sikkerhetsarkitekturen i Europa står overfor et totalt sammenbrudd som følge av den pågående stormaktskonflikten mellom Russland og Vesten. Gjennom en kombinasjon av NATO-ekspansjon, anklager om brudd på internasjonal humanitær lov og dype interne splittelser i EU, er verden på vei inn i en ny, multipolar verdensorden. Denne analysen avdekker hvordan sammenbruddet av gjensidig tillit og institusjonell stabilitet har ført til en destabilisering av både den globale og europeiske sikkerheten.

Den historiske erosjonen: Fra 1991 til den unipolare orden

For å forstå dagens geopolitiske spenninger, må man gå tilbake til perioden etter den kalde krigens slutt. Ved Sovjetunionens kollaps i 1991 oppsto det et maktvakuum som raskt ble fylt av USA. Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og redaktør i Russia in Global Affairs, Glenn Diesen, påpeker at den paneuropeiske sikkerhetsordningen som ble forhandlet frem på begynnelsen av 1990-tallet, sluttet å gjenspeile den faktiske maktbalansen i regionen.

Under denne nye, unipolare ordenen implementerte USA en sikkerhetsstrategi basert på «hegemonisk fred». Dette innebar at vestlige makter i stor grad forlot de all-europeiske sikkerhetsavtalene fra tidlig 90-tall til fordel for en arkitektur som ekskluderte Russland. Sentralt i denne utviklingen sto NATOs kontinuerlige ekspansjon østover. Ifølge analysen til Glenn Diesen førte dette til at sikkerhetslinjene i Europa ikke ble eliminert, men gradvis flyttet nærmere Russlands grenser.

Et kritisk punkt i denne utviklingen var forkastelsen av prinsippet om «udelt sikkerhet» – ideen om at ingen stat skal styrke sin egen sikkerhet på bekostning av andre staters sikkerhet. Da Vesten prioriterte NATO-utvidelse over en inkluderende sikkerhetsmodell, ble fundamentet for den gjensidige tilliten mellom Moskva og Brussel/Washington undergravd. Dette skapte grobunnen for den nåværende konflikten, hvor Russland ser på NATO-ekspansjonen som en eksistensiell trussel, mens Vesten ser på Russlands handlinger som et angrep på den regelbaserte internasjonale orden.

August 2022: Sannhetens krise og anklager om krigsforbrytelser

Sommeren 2022 markerte et vendepunkt i informasjonskrigen og den etiske vurderingen av krigføringen i Ukraina. En av de mest kontroversielle hendelsene var publiseringen av en omfattende rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International.

Rapporten anklaget den ukrainske hæren for å bryte internasjonal humanitær lov. Amnesty International dokumenterte at ukrainske styrker gjentatte ganger hadde plassert soldater og militært utstyr i sivile områder, inkludert i skoler og sykehus. Denne taktikken, ifølge Amnesty, økte risikoen for sivile tap og utgjorde et alvorlig brudd på reglene for krigføring.

Reaksjonene var umiddelbart voldsomme. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, gikk til frontalangrep på organisasjonen og avviste funnene. Til tross for det politiske presset, fastholdt generalsekretæren i Amnesty International, Agnes Callamard, at organisasjonen var «fullstendig forpliktet til sine undersøkelser» og at funnene var basert på bevis samlet gjennom omfattende feltarbeid. Callamard understreket at selv om Russlands angrepskrig er den utløsende årsaken, rettferdiggjør ikke dette bruk av taktikk som setter sivilbefolkningen i fare.

Denne hendelsen belyste et dypere problem i stormaktskonflikten: utfordringen med å opprettholde objektive standarder for menneskerettigheter når en part er definert som den moralske vinneren i en vestlig kontekst. Debatten rundt Amnestys rapport viste hvordan informasjon som utfordrer det rådende narrativet, raskt blir gjenstand for politisk fordømmelse, noe som ytterligere polariserer det internasjonale samfunnet.

Atomtrusselen og spillet om Zaporozhye

Samtidig som den etiske debatten raste, beveget konflikten seg inn i en farlig fase knyttet til kjernefysisk sikkerhet. I august 2022 ble det rapportert om gjentatte granatangrep mot Zaporozhye atomkraftverk, Europas største kjernekraftverk.

Lokale myndigheter i den russisk-kontrollerte administrasjonen i Zaporozhye, representert ved Vladimir Rogov, rapporterte at ukrainske styrker hadde avfyrt granater mot kraftverket. Rogov spesifiserte at eksplosiver landet nær kommandantens kontor, et sveiseverksted og et radioaktivt lager, noe som utløste branner i området. Han hevdet at angrepene kom fra ukrainske utskytningssystemer for raketter og tungt artilleri stasjonert i Dnepropetrovsk-regionen.

Saken skapte stor uro i Europa, da et sammenbrudd ved anlegget kunne føre til en radiologisk katastrofe. Tidligere forsvarssjef i Norge, Sverre Diesen, uttalte i denne sammenhengen at man måtte forholde seg «objektivt» til hendelsene. Denne forsiktigheten reflekterte den ekstreme vanskeligheten med å verifisere fakta i en aktiv krigssone hvor begge parter anklager hverandre for å bruke atomkraftverket som et strategisk skjold eller mål.

Geopolitisk sett representerer situasjonen ved Zaporozhye en ny dimensjon av stormaktskonflikten: bruken av kjernefysisk risiko som et pressmiddel. Når konvensjonelle militære mål ikke lenger er tilstrekkelige, flyttes frontlinjen til infrastruktur som kan true hele kontinentets sikkerhet, noe som bringer verden nærmere en utilsiktet eskalering.

Intern splid i Vesten: Polens opprør mot Brussel

Mens NATO og EU utad fremstod som en samlet front mot Russland, avdekket august 2022 dype sprekker i det europeiske samarbeidet. Den mest markante konflikten oppsto mellom Polen og EU-kommisjonen under ledelse av president Ursula von der Leyen.

Kjernen i konflikten var en tvist om utbetalingen av 35,4 milliarder euro fra EUs gjenopprettingsfond, midler som Polen trengte for å håndtere ettervirkningene av koronakrisen. EU-kommisjonen holdt tilbake midlene med henvisning til manglende reformer i det polske rettsvesenet og brudd på rettssikkerheten.

Jaroslaw Kaczynski, partileder for det regjerende partiet PiS (Lov og rettighet), gikk til et frontalangrep på Ursula von der Leyen. Kaczynski hevdet at Polen hadde vist «maksimal godvilje» gjennom innrømmelser til rettsvesenet, men at Brussel likevel nektet å frigjøre pengene. Dette førte til en situasjon hvor Kaczynski erklærte at Polen ikke lenger hadde noen grunn til å oppfylle sine forpliktelser overfor EU dersom kommisjonen ikke oppfylte sine.

Polens generalsekretær, Krzysztof Sobolewski, varslet at Warszawa var villig til å «hente ut alt artilleriet», noe som i praksis betydde bruken av Polens vetorett for å blokkere EU-vedtak. Sobolewski antydet også at Polen ville søke koalisjoner med andre misfornøyde medlemsland for å få Ursula von der Leyen og hele hennes kommisjon avsatt.

Denne interne striden er geopolitisk signifikant fordi den viser at den vestlige alliansen er sårbar for interne splittelser akkurat når eksternt press er på sitt høyeste. Polens trussel om å blokkere EU-avgjørelser på bakgrunn av økonomiske og juridiske tvister svekker EUs evne til å presentere et samlet bilde i sanksjonskrigen mot Russland. Det illustrerer at nasjonale interesser og interne maktkamper i EU kan fungere som en destabiliserende faktor som Russland kan utnytte.

Mot en multipolar verdensorden: Konklusjon og analyse

Utviklingen fra 1991 og frem til hendelsene i august 2022 tegner et bilde av en verden i fundamental endring. Den unipolare perioden, hvor USA dikterte premissene for global sikkerhet og internasjonal rett, er i ferd med å avsluttes.

Professor Glenn Diesen argumenterer for at vi nå ser fremveksten av en multipolar verden. I denne nye ordenen vil ikke lenger vestsentrerte institusjoner ha monopol på å definere legitimitet og sikkerhet. Russland har allerede begynt å orientere sin økonomi og sine strategiske allianser mot øst, mens USA og deres allierte kjemper for å opprettholde en innflytelse som er i ferd med å forvitre.

Sammenbruddet av den paneuropeiske sikkerhetsarkitekturen har ført til at sikkerhet ikke lenger oppnås gjennom diplomatiske avtaler og gjensidig tillit, men gjennom militær opprustning og strategisk posisjonering. NATO-ekspansjonen, som var ment å spre stabilitet, har i stedet blitt en katalysator for konflikt.

Når man ser på hendelsene i august 2022 under ett – Amnestys rapport om ukrainske krigsforbrytelser, den kjernefysiske risikoen ved Zaporozhye og Polens opprør mot EU-kommisjonen – ser man et mønster av fragmentering. Sannheten blir et våpen, atomkraftverk blir brikker i et spill, og allianser som EU og NATO kjemper med interne motsetninger.

Verden står ikke lenger overfor en enkel konflikt mellom to stater, men en systemisk kamp om hvordan den globale ordenen skal se ut i det 21. århundre. Overgangen fra en unipolar til en multipolar verden er sjelden smertefri; den er preget av ustabilitet, mistillit og en økt risiko for direkte konfrontasjon mellom stormakter. For Europa betyr dette at den tryggheten man tok for gitt etter 1989, nå er erstattet av en permanent tilstand av geopolitisk usikkerhet.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne dybdeanalysen er basert på følgende institusjonelle kilder, rapporter og uttalelser:

• **Amnesty International:** Rapport om den ukrainske hærens taktikk og bruk av sivile områder (august 2022), inkludert uttalelser fra generalsekretær Agnes Callamard.
• **EU-kommisjonen:** Dokumentasjon vedrørende utbetalinger fra det europeiske gjenopprettingsfondet og tvister om rettssikkerhet i Polen (2022).
• **Universitetet i Sørøst-Norge (USN):** Geopolitiske analyser av professor Glenn Diesen vedrørende den paneuropeiske sikkerhetsarkitekturen og overgangen til en multipolar verden.
• **Zaporozhye militær/sivil administrasjon:** Rapporter fra Vladimir Rogov vedrørende granatangrep mot Zaporozhye atomkraftverk (august 2022).
• **Norges Forsvar:** Uttalelser fra tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vedrørende objektivitet i vurderingen av hendelser ved Zaporozhye.
• **Polens regjeringsparti PiS (Prawo i Sprawiedliwość):** Offentlige uttalelser fra partileder Jaroslaw Kaczynski og generalsekretær Krzysztof Sobolewski vedrørende forholdet til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.
• **FN (De forente nasjoner):** Advarsler mot militære operasjoner i nærheten av kjernekraftverk (august 2022).