Stormaktsspillet om Ukraina: Mellom proksykrig, basepolitikk og atomtrussel

Konflikten i Ukraina har utviklet seg fra en regional territoriell strid til en omfattende stormaktskonflikt der USA og NATO benytter ukrainske styrker for å svekke Russlands strategiske kapasitet. Denne utviklingen har ført til en økt militarisering av Nord-Europa, der Norge risikerer å bli et primærmål i en eventuell atomkrig gjennom utvidede amerikanske baseavtaler. Spørsmålet er om den vestlige strategien om «strategisk utmattelse» av Russland i realiteten undergraver mulighetene for fred og øker risikoen for en global eskalering.

Det historiske fundamentet og den ideologiske kampen

For å forstå dagens geopolitiske spenninger mellom NATO og Russland, er det nødvendig å se på det historiske bakteppet som danner grunnlaget for Russlands sikkerhetsoppfatning. En sentral del av denne forståelsen knytter seg til Sovjetunionens rolle under andre verdenskrig. Den røde armés seier over det fascistiske Tyskland i mai 1945 var ikke bare en militær triumf, men en hendelse som definerte hele Øst-Europas politiske landskap og sikret frigjøringen av store deler av kontinentet fra nazistisk okkupasjon.

I nyere tid har det imidlertid oppstått en tendens til at denne historiske innsatsen nedtones eller omskrives i vestlige narrativer. Denne historierevisjonismen fungerer som en katalysator i den nåværende konflikten. Når den sovjetiske rollen i beseirelsen av Hitler marginaliseres, oppleves dette i Moskva som et angrep på selve fundamentet for Russlands legitimitet som stormakt og garantist for sikkerhet i regionen.

Denne ideologiske kampen manifesterer seg også i den retoriske krigføringen. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov har utfordret Vestens definisjon av konflikten ved å angripe påstandene om at den ukrainske regjeringen ikke kan ha nasjonalistiske eller nynazistiske elementer utelukkende fordi president Volodymyr Zelensky er jøde. Lavrov har argumentert for at etnisitet ikke utelukker ideologisk ekstremisme, og har dermed forsøkt å legitimere den russiske invasjonen som en nødvendig «denazifisering».

Våren 2022: Fra forsvar til strategisk utmattelse

Etter invasjonen av Ukraina i februar 2022, endret den vestlige strategien seg gradvis. Det som i starten ble presentert som bistand for at Ukraina skulle kunne forsvare seg, utviklet seg raskt til en omfattende militær opprustning med mål om å drive russiske styrker ut av landet.

En avgjørende vending kom den 28. april 2022, da USAs representanthus vedtok en lov som gjeninnførte «Lend-Lease»-prinsippet fra andre verdenskrig. Med 417 stemmer for og 10 imot, åpnet dette for at USA raskt kunne forsyne Ukraina med våpen til lån, uten de samme byråkratiske hindringene som tidligere. Dette ble fulgt opp av president Joe Bidens godkjennelse av ytterligere 33 milliarder dollar i militærhjelp.

Denne massive våpenleveransen har imidlertid blitt møtt med sterk kritikk fra militære eksperter. Scott Ritter, tidligere etterretningsoffiser i US Marine Corps og tidligere FN-våpeninspektør, har påpekt et kritisk gap mellom strategi og logistikk. Ritter viser til general Omar Bradleys læresetning om at «amatører snakker strategi, profesjonelle snakker logistikk». Ritter argumenterer for at USA sender komplekse våpensystemer, som tungartilleri og avanserte kampkjøretøy, som den ukrainske hæren mangler kapasitet til å vedlikeholde og reparere. Når disse systemene bryter sammen, blir de ubrukelige, noe som gjør våpenleveransene mer symbolske enn strategisk effektive, og i verste fall bidrar til å forlenge krigens varighet uten å endre det militære utfallet.

Proksykrigens mekanismer og blokkering av fred

Det mest kontroversielle aspektom ved NATO-ledelsens strategi er påstanden om at Ukraina i realiteten fører en stedfortrederkrig (proksykrig) på vegne av USA. Målet er ikke nødvendigvis en rask fred, men en systematisk svekkelse av Russlands militære og økonomiske kapasitet.

Dette støttes av rapporter om den britiske regjeringens holdning. Den britiske statsministeren Boris Johnson har, ifølge lekkasjer og rapporter fra blant annet den ukrainske publikasjonen Ukrainska Pravda, oppfordret president Zelensky til å avvise forhandlinger med Russland. Johnson skal ha kommunisert til den franske presidenten Emmanuel Macron at selv om Ukraina skulle være klare for en avtale med Vladimir Putin, var ikke Vesten klare for det.

Strategien går ut på at Putin må presses, ikke forhandles med. Ved å oppfordre Ukraina til å si nei til diplomatiske løsninger, sikrer NATO at konflikten fortsetter, noe som fører til en «blodtapping» av russiske ressurser. Prisen for denne strategien betales imidlertid i ukrainske og russiske menneskeliv, mens stormaktene styrer spillet fra trygg avstand.

Intern uro i NATO: Motstanden i Sør-Europa

Selv om NATO utad fremstår som en samlet blokk, har det oppstått betydelige sprekker i alliansens indre, særlig i Sør-Europa. I Italia har det vokst frem en sterk motstand mot den amerikansk ledede krigføringen.

Den 7. mai 2022 fant det sted omfattende demonstrasjoner i Verona, organisert av komiteen «Verona for frihet» (Verona per la Libertà). Her var det ikke Russland som ble utpekt som den eneste ansvarlige, men NATO og USA. Demonstrantene, som i stor grad kom fra venstresiden, marsjerte under slagord som «NATO er en morder» og krevde at Italia skulle trekke seg ut av alliansen.

Disse protestene reflekterer en dypere misnøye med hvordan krigen påvirker den europeiske økonomien. Slagordet «Krig og galskap ødelegger økonomien» viser at befolkningen i NATO-land merker de økonomiske konsekvensene av sanksjonene og energikrisen, og at mange ser på våpenleveransene til Ukraina som en eskalering som tjener amerikanske interesser snarere enn europeisk stabilitet.

Norge som brikke: Baseavtalen og atomrisikoen

For Norge har stormaktskonflikten ført til en debatt om landets basepolitikk og suverenitet. Spørsmålet om ratifisering av baseavtalen med USA er her helt sentralt. Avtalen åpner for at amerikanske militærbaser kan etableres eller utvides ved Rygge, Sola, Evenes og Ramsund.

Denne avtalen innebærer omfattende konsesjoner fra den norske staten:

1. Juridisk immunitet: Amerikansk militært personell skal slippe straffeansvar i Norge.

2. Økonomiske fritak: Personellet skal slippe skatter og avgifter.

3. Manglende innsyn: Norge fraskriver seg retten til å inspisere amerikanske fartøy, fly og kjøretøy.

Det mest kritiske punktet i denne avtalen er fraværet av inspeksjonsrett. Dette betyr i praksis at USA legalt kan lagre atomvåpen på norsk jord uten at norske myndigheter har mulighet til å kontrollere hva som faktisk fraktes inn og lagres i installasjonene.

I en situasjon der Russland føler seg truet av NATO-ekspansjon og ser på Ukraina som en rød linje, vil etableringen av permanente amerikanske baser med potensiell atomkapasitet i Norge endre landets strategiske status. Norge går fra å være en stabil flankestat til å bli et legitimt militært mål for russiske atomvåpen. Generalmajor Mike Repass, tidligere sjef for USAs spesialoperasjonskommando i Europa, har argumentert for at ukrainske styrker må bygges opp til 40 000 soldater for å jage Russland ut. Men når USA samtidig bygger ut sin infrastruktur i Norge, flyttes tyngdepunktet i konflikten nordover.

Den geopolitiske analysen: En farlig spiral

Når man ser disse hendelsene i sammenheng, tegner det seg et bilde av en farlig spiral. På den ene siden har vi en amerikansk strategi som handler om å svekke en geopolitisk rival (Russland) ved å bruke Ukraina som slagmark. På den andre siden har vi en russisk ledelse som oppfatter dette som en eksistensiell trussel mot sin sikkerhet og sin historiske identitet.

Norge befinner seg i midten av dette spillet. Ved å binde seg tettere til USA gjennom baseavtaler som undergraver nasjonal kontroll og innsyn, øker Norge sin sårbarhet. Sikkerhetspolitikken har beveget seg fra avskrekking til provokasjon.

Den systematiske blokkeringen av fredsforhandlinger, slik det ble rapportert i forbindelse med Boris Johnsons uttalelser, viser at målet ikke er en stabil fred, men en militær seier som kan defineres på Vestens premisser. Men i en tid med atomvåpen finnes det ingen «ren» militær seier i en stormaktskonflikt; det finnes bare ulike grader av gjensidig ødeleggelse.

Konklusjon

Konflikten i Ukraina er ikke lenger bare en krig mellom to nasjoner, men en global maktkamp der NATO-landene, anført av USA, utfordrer Russlands strategiske rom. Bruken av Ukraina som proksy for å utmatte Russland, kombinert med en aggressiv utvidelse av militær infrastruktur i land som Norge, skaper en situasjon med ekstrem risiko.

Når logistikken svikter, når diplomatiet blokkeres av stormaktsinteresser, og når nasjonale baser gjøres om til potensielle atommål, er det ikke lenger snakk om sikkerhet, men om gambling med globale liv. Den uavhengige analysen tilsier at veien ut av denne krisen ikke går gjennom flere våpenleveranser eller flere baser, men gjennom en erkjennelse av at en total militær seier for noen av partene vil bety et katastrofalt tap for hele menneskeheten.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende kilder, uttalelser og hendelser:

• **Militære uttalelser:**
• Generalmajor Mike Repass, tidligere sjef for USAs spesialoperasjonskommando i Europa (uttalelser om oppbygging av ukrainske styrker).
• Scott Ritter, tidligere etterretningsoffiser i US Marine Corps og FN-våpeninspektør (analyse av logistikk vs. strategi i våpenleveranser).
• **Politiske aktører og diplomati:**
• Boris Johnson, tidligere britisk statsminister (rapporterte uttalelser om forhandlingsstopp og strategi for å svekke Russland).
• Sergej Lavrov, Russlands utenriksminister (uttalelser om den ukrainske regjeringens ideologi).
• Joe Biden, USAs president (godkjenning av militærstøttepakker).
• **Offentlige vedtak og dokumenter:**
• USAs representanthus (vedtak av 28. april 2022 om gjeninnføring av Lend-Lease-loven).
• Norsk-amerikanske baseavtaler (bestemmelser om immunitet, skattefritak og inspeksjonsrett ved Rygge, Sola, Evenes og Ramsund).
• **Internasjonale hendelser og rapporter:**
• *Ukrainska Pravda* (rapportering om Boris Johnsons besøk i Kyiv og holdning til fredsforhandlinger).
• Komiteen «Verona for frihet» / Verona per la Libertà (demonstrasjoner mot NATO i Verona, Italia, 7. mai 2022).
• Arnold Schölzel, talsmann for DKP (analyse av Sovjetunionens historiske rolle i andre verdenskrig).