Spillet om Ukraina: Mellom sikkerhetsgarantier, NATO-ekspansjon og stormaktsrivalisering

Verden står i januar 2022 overfor en akutt eskalering av spenningen mellom NATO og Russland, hvor Ukraina fungerer som det sentrale geopolitiske brennpunktet. Kjernen i konflikten er en fundamental uenighet om sikkerhetsarkitekturen i Europa, der Russlands krav om bindende garantier mot NATO-utvidelse kolliderer med USAs strategi om å opprettholde hegemoni i Øst-Europa. Spørsmålet er om vi er vitne til en uunngåelig stormaktskonflikt, eller om diplomatiske løsninger basert på gjensidig respekt og historisk realisme fortsatt er mulige.

Den historiske tidslinjen: Fra murens fall til randen av krig

For å forstå den nåværende situasjonen i Ukraina, må man se på den geopolitiske utviklingen over de siste tre tiårene. Konflikten er ikke et plutselig utbrudd, men resultatet av en langvarig prosess der maktbalansen i Europa har blitt forskjøvet.

1991–1997: Tomrommet etter Sovjetunionen

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, oppsto det et strategisk vakuum i Eurasia. For USA og NATO representerte dette en mulighet til å utvide sin innflytelsessfære. Imidlertid kom det tidlige advarsler fra innsiden av det amerikanske diplomatiet. George Kennan, arkitekten bak «containment»-politikken under den kalde krigen, uttalte i 1997 til Thomas Friedman at den første utvidelsen av NATO var en «tragisk feil». Kennan forutså at denne politikken ville bli starten på en ny kald krig, da det ikke fantes noen legitim sikkerhetsmessig grunn til å utvide alliansen østover etter at den opprinnelige trusselen var borte.

Samtidig oppsto det interne økonomiske drivkrefter i USA. Som beskrevet av Andrew Cockburn i The Spoils of War, innså den amerikanske militærindustrien raskt at bortfallet av en supermaktkonkurrent kunne true de enorme militærbudsjettene og lobbyinntektene i Washington. Behovet for en «ny fiende» ble dermed en systemisk nødvendighet for å opprettholde det militær-industrielle komplekset.

2001: Mønsteret for intervensjon

For å forstå hvordan USA opererer i stormaktskonflikter, kan man se på invasjonen av Afghanistan i 2001. Analyser av hendelsesforløpet, blant annet presentert av Patrick Martin, indikerer at den amerikanske ledelsen hadde planlagt militære operasjoner i Afghanistan lenge før terrorangrepene 11. september. Rapporter fra britiske, franske og indiske medier i juli 2001 antydet at operasjoner var planlagt å finne sted før vinteren. Dette mønsteret – der en strategisk plan ligger klar og kun venter på et passende påskudd (en «casus belli») – er et sentralt element i analysen av hvordan USA håndterer geopolitiske interesser i Sentral-Asia og Øst-Europa.

2007: München-talen og den multipolare verden

Et vendepunkt i det diplomatiske forholdet kom i 2007, da Russlands president Vladimir Putin holdt sin tale i München. Her predikerte Putin at en «multipolar verden» var en realitet, og advarte mot USAs forsøk på å opprettholde en unipolær verdensorden. Vesten responderte med avvisning, og denne fundamentale uenigheten om hvordan global makt skal fordeles, har lagt grunnlaget for dagens konfrontasjon.

2014–2015: Krim og Minsk-avtalene

Spenningen nådde et kokepunkt i 2014 med annekteringen av Krim og utbruddet av konflikt i Donbass-regionen. Som reaksjon ble Minsk-avtalene forhandlet frem i 2015. Disse avtalene var ment å sikre en varig våpenhvile og en politisk løsning der Ukraina skulle omdannes til en føderasjon med vidtgående selvstyre for regionene i øst og sør.

Dersom Minsk-avtalene hadde blitt fullført, ville folkerepublikkene Donetsk og Lugansk ha fått rett til å blokkere en ukrainsk tilknytning til NATO og EU. Dette ville i praksis gitt Russland de sikkerhetsgarantiene Moskva har etterlyst. Imidlertid har Kiev-regimet, støttet av vestlige partnere, i stor grad sabotert implementeringen av disse avtalene, noe som har ført Russland nærmere en militær løsning.

Januar 2022: Eskalering og «manuset» for krig

I januar 2022 har situasjonen nådd et kritisk punkt. NATO og USA har i stor skala bygget opp en narrativ om en forestående russisk invasjon av Ukraina. Men bak denne overskriften ligger en kompleks maktkamp.

Realisme mot ideologi: Saken om viseadmiral Schønbach

Et illustrerende eksempel på det nåværende politiske klimaet i NATO er skjebnen til den tyske viseadmiralen Kay-Achim Schønbach. Schønbach ble tvunget til å gå av etter å ha uttalt at president Putin søker respekt, og at Krim i realiteten er tapt for Ukraina. Schønbach argumenterte for at det ville være «gratis» å gi Russland den respekten de krever for å avverge en konflikt.

At en høytstående militær leder blir fjernet for å uttrykke en realistisk vurdering av situasjonen, tyder på at NATO-ledelsen opererer etter et strengt «manus». I dette manuset er Russland den eneste aggressive aktøren, mens Natos egne troppebevegelser og våpenutplasseringer i Russlands naboland fremstilles som rent defensive.

Provokasjon og etterretningsnarrativer

Økonomen Paul Craig Roberts har påpekt at det foregår en systematisk forfalskning av historien og situasjonsbeskrivelsen i vestlige medier. Han argumenterer for at det Washington nå provoserer frem, blir presentert som en russisk aggresjon. Ved å plassere stadig flere våpen og soldater nær den russiske grensen, samtidig som man nekter å gi Russland sikkerhetsgarantier, skaper NATO en situasjon der Russland føler seg tvunget til å handle.

Denne strategien minner om tidligere etterretningssvikt eller bevisste manipulasjoner. Einar Oltedal viser til W. McGehee, en tidligere CIA-agent som i boken Deadly Deceits beskriver hvordan CIA ofte forfalsker etterretning for å passe med den politiske agendaen i Washington. Det mest kjente eksemplet er fortellingen om masseødeleggelsesvåpen (WMD) som ble brukt som påskudd for Irak-krigen. Det er en reell fare for at den nåværende vurderingen av Russlands intensjoner i Ukraina følger samme mønster.

Den strategiske fastlåsningen: Veier ut av krisen

Situasjonen i januar 2022 kan sammenlignes med Cubakrisen i 1962. Den gang ble en kjernefysisk katastrofe avverget fordi ledere som John F. Kennedy og Nikita Khrushchev hadde integritet nok til å stå imot presset fra sine egne generaler og etterretningstjenester.

Russlands alternativer

Russland står nå overfor flere valg. Et fullskala angrep på Ukraina er kostbart og vil utløse omfattende sanksjoner og drive Europa tettere inn i USAs favn. Et mer sannsynlig alternativ, som analysert av Bjørn Ditlef Nistad, er en anerkjennelse av folkerepublikkene Donetsk og Lugansk.

Ved å erklære at Russland vil anerkjenne disse områdene dersom Minsk-avtalene ikke implementeres innen en kort frist, kan Moskva tvinge Kiev til å enten akseptere føderalisering (som blokkerer NATO-medlemskap) eller selv utløse en konflikt ved å angripe Donbass. Dette ville flytte det moralske og juridiske ansvaret for krigsutbruddet over på Kiev-regimet.

NATO og EU: En farlig spillestil

Samtidig ser vi at EU-land som Polen reagerer på presset fra øst ved å bygge massive fysiske barrierer, som det 5,5 meter høye gjerdet mot Hviterussland. Dette er et symptom på den generelle destabiliseringen i regionen, hvor migrasjon brukes som et geopolitisk våpen av Alexander Lukasjenko, mens EU svarer med militarisering av grensene.

Arnold Schölzel har advart om at NATO bevisst skjerper krigsfaren. Ved å væpne Ukraina og øke troppene i Øst-Europa, gjør NATO seg til gissel for nasjonalistiske krefter i Kiev. Faren er at «brushunder» i Ukraina, oppmuntret av vestlig støtte, kan utføre raid mot Donbass, noe som vil tvinge Russland til å svare militært.

Konklusjon: Behovet for en ny sikkerhetsarkitektur

Stormaktskonflikten om Ukraina handler i bunn og grunn om to motstridende visjoner for verden: USAs ønske om en unipolær verden ledet fra Washington, og Russlands krav om en multipolar orden der regionale stormakter har definerte innflytelsessfærer.

Når NATO-politikken trumfer fornuften, og militære ledere som Schønbach blir fjernet for å mane til realisme, øker risikoen for en katastrofal feilkalkulering. Veien ut av krisen krever at man går tilbake til prinsippene fra Minsk-avtalene og anerkjenner at sikkerhet er udelelig – at ett lands sikkerhet ikke kan bygges på bekostning av et annet lands eksistensielle frykt.

Uten ledere med Kennans innsikt eller Kennedys mot til å utfordre det militær-industrielle komplekset, risikerer vi at Ukraina blir arenaen for en konflikt som ingen av partene egentlig ønsker, men som begge føler seg tvunget inn i av sine egne strategiske narrativer.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende kilder, uttalelser og dokumenter:

• **George Kennan**: Diplomatisk korrespondanse og uttalelser til Thomas Friedman (1997) vedrørende NATO-utvidelse.
• **Andrew Cockburn**: *The Spoils of War* (Analyse av det amerikanske militær-industrielle komplekset etter den kalde krigen).
• **W. McGehee**: *Deadly Deceits: My 25 Years in the CIA* (Dokumentasjon av etterretningsmanipulasjon i CIA).
• **Viseadmiral Kay-Achim Schønbach**: Offentlige uttalelser og påfølgende avgang fra det tyske marinekommandoet (januar 2022).
• **Vladimir Putin**: Tale under sikkerhetskonferansen i München (2007) om multipolaritet.
• **Minsk-avtalene (2014/2015)**: Protokoller for fredsbevaring og politisk status for Donetsk og Lugansk.
• **Patrick Martin**: Analyse av amerikanske militære forberedelser til Afghanistan-krigen (basert på britiske, franske og indiske medierapporter fra juli 2001).
• **Paul Craig Roberts**: Politiske og økonomiske analyser av USAs strategi i Ukraina og mediekontroll.
• **Arnold Schölzel**: Analyser av NATO- og EU-rapporter fra Brussel vedrørende troppeoppbygging i Øst-Europa.
• **Bjørn Ditlef Nistad**: Geopolitiske vurderinger av anerkjennelse av folkerepublikkene i Øst-Ukraina.
• **Polske grensemyndigheter / Anna Mikhalskaya**: Offisielle kunngjøringer om bygging av grensegjerde mot Hviterussland (januar 2022).