Oppbruddet: Mellom markedskrefter, sivilisasjonsidentitet og det totale utenforskapet

Det moderne samfunnskontrakten står overfor en systemisk krise der spenningen mellom markedslogikk og sosial solidaritet river i selve fundamentet for den kollektive identiteten. Fra kampen om nasjonale ressurser i Norge til fremveksten av parallelle samfunnsstrukturer basert på naturrett, ser vi en bevegelse bort fra den universelle staten og mot fragmenterte, identitetsbaserte tilhørigheter. Denne artikkelen analyserer hvordan sammenbruddet i tilliten til storsamfunnet tvinger individet til å redefinere sin rolle som borger, menneske og samfunnsmedlem.

Den systemiske forskyvningen: Fra universelle verdier til sivilisasjonsblokker

For å forstå dagens kulturelle og samfunnsmessige fragmentering, må man se på den overordnede globale utviklingen. Ifølge Alexey Drobinin, direktør for avdelingen for utenrikspolitisk planlegging i det russiske utenriksdepartementet, befinner verden seg i en «global systemisk overgang». Denne prosessen, som Drobinin beskriver i sin avhandling «Leksjonene fra historien og visjonen for fremtiden: tanker om Russlands utenrikspolitikk», markerer slutten på en vestsentrisk verdensorden og overgangen til en multipolar verden.

Kjernen i denne overgangen er det Drobinin kaller en «sivilisasjonell tilnærming» til internasjonale relasjoner. Dette er ikke bare et politisk skifte, men et dypt kulturelt brudd. Identiteten knyttes ikke lenger til universelle, globale standarder diktert av Vesten, men til spesifikke sivilisasjonsstater med egne kulturelle koder, verdier og historiske narrativer. Drobinin peker på at globaliseringskrisen, som ble utløst av den økonomiske krisen i 2008, fungerte som en katalysator for denne utviklingen. Da den økonomiske modellen sviktet, sviktet også troen på en felles, global identitet.

Dette skiftet reflekteres i en økende vektlegging av «kultur- og kraftfaktorer» i utformingen av samfunn. Når den universelle modellen kollapser, søker mennesker og stater tilbake til det partikulære – til det som definerer dem som en unik kulturell enhet. Dette skaper en verden der identitet ikke lenger er noe man kan navigere i gjennom felles globale spilleregler, men noe som defineres i opposisjon til «den andre».

2022: Solidaritetens krise og kampen om den nasjonale identiteten

Mens de store geopolitiske linjene tegnes av sivilisasjonsblokker, utspiller det samme identitetsoppgjøret seg på mikronivå i det norske samfunnet. Sommeren 2022 ble et vendepunkt for forståelsen av den norske samfunnsmodellen, spesielt knyttet til forvaltningen av vannkraften.

Tidligere statssekretær Randi Øverland reiste i august 2022 en fundamental kritikk mot regjeringens håndtering av strømsituasjonen. Øverlands argumentasjon handler ikke bare om kroner og øre, men om selve definisjonen av hva strøm er i et samfunnsmessig perspektiv. Hun hevder at strøm ikke er en «ordinær vare» som skal styres av markedskreftene, men «viktig infrastruktur» på linje med vann, avløp og renovasjon.

Her ser vi en kollisjon mellom to ulike samfunnsidentiteter:

1. Markedsidentiteten: Der borgeren er en forbruker i et internasjonalt marked, og prisen reflekterer tilbud og etterspørsel på tvers av landegrenser.

2. Solidaritetsidentiteten: Der borgeren er en del av et nasjonalt fellesskap, og tilgang til grunnleggende ressurser er en rettighet basert på selvkostprinsippet.

Øverland peker på at når prisforskjellene innad i Norge blir ekstreme – som i perioden hvor prisene i Sørvest-Norge nådde 422 øre per kWh mens de i Nord-Norge lå på 2 øre – brytes det solidariske prinsippet som den norske identiteten er bygget på. Hun etterlyser en «solidarisk og lik strømpris», et grep som ville flyttet makten fra markedet tilbake til det politiske fellesskapet.

Denne spenningen ble ytterligere forsterket av uttalelser fra tidligere LO-leder Roar Flåthen. Flåthen beskrev situasjonen som «galskap» og rettet skarp kritikk mot regjeringens manglende evne til å prioritere nasjonale behov over eksport til EU. For Flåthen og andre kritikere, inkludert tidligere statssekretær Trygve Tamburstuen, handler dette om «råderett». Spørsmålet er om Norge fortsatt har råderett over egne ressurser, eller om den nasjonale identiteten er blitt underlagt eksterne markedsstrukturer.

Når ressurser som vannkraft, som historisk har vært sett på som folkets felleseie, blir gjenstand for markedsspekulasjon, endres borgerens opplevelse av trygghet og tilhørighet. Identiteten som «medlem av en trygg velferdsstat» erstattes av en følelse av sårbarhet overfor krefter man ikke kan kontrollere.

Overlevelse vs. Moral: Den menneskelige identitet under press

Denne erosjonen av det sosiale sikkerhetsnettet er ikke et særnorsk fenomen, men en global trend som rammer identiteten på det mest basale nivået. En Gallup-undersøkelse fra USA viser en brutal realitet: For store deler av befolkningen er det viktigste spørsmålet i dag rett og slett overlevelse.

Når grunnleggende behov som mat og bolig ikke lenger er sikret, forsvinner rommet for moralske og ideologiske diskusjoner. Dette illustrerer et fundamentalt psykologisk og sosiologisk poeng: Moral og kulturell identitet er luksusvarer som krever et minimum av materiell sikkerhet. I USA ser vi at spørsmål om klimaendringer eller internasjonale konflikter, som krigen i Ukraina, ble nedprioritert i befolkningens bevissthet til fordel for kampen for å få mat på bordet.

Dette skaper en farlig dynamikk i samfunnet. Når store grupper av mennesker føler at storsamfunnet ikke lenger kan garantere deres overlevelse, brytes lojaliteten til staten. Identiteten skifter fra å være en «samfunnsborger» til å bli en «overlever». Dette baner vei for radikalisering og søken etter alternative sannheter og fellesskap, da de etablerte institusjonene ikke lenger oppleves som legitime eller funksjonelle.

Den radikale utveien: Naturrett og parallelle samfunn

Som en direkte konsekvens av mistilliten til storsamfunnet, ser vi nå fremveksten av bevegelser som ikke bare kritiserer systemet, men som forsøker å tre ut av det fullstendig. Et eksempel på dette er initiativet bak det sosiale nettverket og kooperativet Karma One, ledet av blant andre Silje Tuxen Thingvoll.

Karma One representerer et radikalt brudd med den moderne samfunnsidentiteten. Målet er å bygge opp en uavhengighet fra storsamfunnet slik at medlemmer kan finne et «privat sikkerhetsnett» på siden av staten. Dette er ikke bare en praktisk organisering, men en ideologisk bevegelse basert på prinsippene om «naturrett».

Naturretten, slik den praktiseres i disse miljøene, postulerer at individet har en medfødt råderett over seg selv og sitt liv som står over statens lover og reguleringer. Ved å nekte å registrere seg i Brønnøysundregistrene, utfordrer Karma One selve definisjonen av hva det vil si å være en lovlydig borger. De søker en identitet som «suveren», hvor tilhørigheten ikke ligger til nasjonalstaten, men til et privat, frivillig kooperativ.

Dette er det ultimate uttrykket for identitetsfragmenteringen:

• **Staten** definerer borgeren gjennom rettigheter og plikter (skatt, lovlydighet, stemmerett).
• **Naturrettsbevegelsen** definerer individet gjennom autonomi og uavhengighet fra statlig kontroll.

Når folk søker til slike kooperativer for å sikre «alle områder av livet» uten hjelp fra storsamfunnet, er det et tegn på at den sosiale kontrakten ikke bare er under press, men for mange er fullstendig oppløst.

Identitet i krigssonen: Når sivil og militær identitet smelter sammen

Samtidig som vi ser denne fragmenteringen i fredstid, ser vi i krigssoner hvordan identitetskategoriene blir utvisket på en måte som truer menneskeliv. En rapport fra Amnesty International fra 2022 belyser dette i Ukraina.

Amnesty International dokumenterte at ukrainske væpnede styrker hadde etablert baser i boligområder, inkludert skoler og sykehus. Ved å operere i befolkede områder, endret det ukrainske militæret statusen til disse områdene fra å være «sivile» til å bli «militære mål» i henhold til internasjonal humanitær lov.

Dette reiser et dypt samfunnsmessig og etisk spørsmål om identitet: Hva skjer med den sivile identiteten når den militære infrastrukturen integreres i hverdagen? Når en skole ikke lenger bare er en skole, men også en militærbase, opphører den beskyttelsen som følger med den sivile statusen. Dette er en ekstrem form for identitetssammenblanding hvor behovet for militær overlevelse trumfer den humanitære beskyttelsen av sivilbefolkningen.

Amnesty International understreker at «den defensive posisjonen ikke fritar det ukrainske militæret fra å respektere internasjonal humanitær lov». Her ser vi hvordan kampen for nasjonal overlevelse kan føre til at man ofrer de selvsamme verdiene og den sivilbefolkningen man hevder å beskytte.

Syntese: Det store oppbruddet

Når vi ser disse hendelsene i sammenheng, tegner det seg et bilde av et samfunn i dyp transformasjon. Vi beveger oss fra en tid preget av store, samlende narrativer – som den nordiske velferdsmodellen, den liberale verdensordenen eller den universelle menneskeretten – mot en tid preget av fragmentering.

1. Den økonomiske identiteten: I Norge ser vi kampen mellom en markedsorientert identitet og en solidaritetsorientert identitet. Når grunnleggende ressurser som energi blir markedsvarer, utfordres følelsen av nasjonalt fellesskap.

2. Den geopolitiske identiteten: Globalt ser vi overgangen til en multipolar verden der «sivilisasjonsidentitet» erstatter universelle verdier. Dette fører til en verden av blokker fremfor et globalt samfunn.

3. Den eksistensielle identiteten: I USA ser vi hvordan materiell nød stripper mennesket for dets moralske og kulturelle overbygning, og reduserer identiteten til ren overlevelse.

4. Den autonome identiteten: Gjennom bevegelser som Karma One ser vi forsøket på å skape helt nye, parallelle samfunn basert på naturrett, som en flukt fra en stat som ikke lenger oppleves som trygg eller legitim.

5. Den etiske identiteten: I krig ser vi hvordan skillet mellom sivil og militær identitet kollapser, med katastrofale følger for menneskerettighetene.

Konklusjon: Veien videre for samfunnskontrakten

Det vi er vitne til er ikke bare enkeltstående politiske konflikter, men et fundamentalt oppbrudd i hvordan vi definerer oss selv i relasjon til andre og til staten. Når markedskreftene får definere tilgangen til livsnødvendig infrastruktur, og når globale maktstrukturer skifter fra samarbeid til sivilisasjonskamp, brytes tilliten.

Uten tillit finnes det ingen stabil samfunnsidentitet. Resultatet er at individet enten trekker seg inn i mindre, lukkede fellesskap (som kooperativer), eller blir fanget i en kamp for ren overlevelse.

For å gjenopprette en helhetlig samfunnsidentitet kreves det mer enn midlertidige refusjonsordninger eller vage politiske signaler. Det krever en redefinering av hva som skal være utenfor markedets rekkevidde. Hvis strøm, vann og grunnleggende trygghet fortsetter å bli behandlet som handelsvarer fremfor menneskerettigheter, vil flukten fra storsamfunnet bare akselerere.

Identitet er ikke noe statisk; det er et resultat av de rammene vi lever under. Hvis rammene er preget av ulikhet, usikkerhet og systemisk svikt, vil identiteten som «borger» dø ut, og bli erstattet av identiteten som «outsider». Spørsmålet for fremtidens samfunn er om vi klarer å gjenoppbygge en solidaritet som er sterk nok til å stå imot markedets fragmentering, eller om vi er på vei mot et samfunn av isolerte øyer, hvor hver enkelt må kjempe sin egen kamp for overlevelse.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende institusjonelle kilder, offisielle uttalelser og dokumenterte rapporter:

• **Det russiske utenriksdepartementet:** Avhandlingen *«Leksjonene fra historien og visjonen for fremtiden: tanker om Russlands utenrikspolitikk»* av Alexey Drobinin, direktør for avdelingen for utenrikspolitisk planlegging.
• **Amnesty International:** Rapport fra 2022 vedrørende ukrainske væpnede styrkers bruk av sivile områder som militære baser, dokumentert av generalsekretær Agnès Callamard og feltundersøkelser i Kharkiv, Donbass og Mykolaiv.
• **Gallup (USA):** Meningsmålinger fra 2022 vedrørende amerikanske borgeres prioriteringer mellom grunnleggende overlevelsesbehov og globale/moralske spørsmål.
• **Norske myndigheter og politiske aktører (2022):**
• Uttalelser fra Olje- og energidepartementet ved statssekretær Elisabeth Sæther.
• Krav om solidariske strømpriser og selvkostprinsippet fremmet av tidligere statssekretær Randi Øverland.
• Kritikk av energipolitikken og råderetten over nasjonale ressurser fra tidligere LO-leder Roar Flåthen og tidligere statssekretær Trygve Tamburstuen.
• **Karma One:** Dokumentasjon av organisasjonsstruktur og ideologisk grunnlag basert på naturrett, fremmet av initiativtaker Silje Tuxen Thingvoll.