Mellom naturkrefter og maktpolitikk: En granskning av det grønne skiftet, klimadata og globale agendaer

Denne dybdeanalysen undersøker spenningsfeltet mellom det politisk styrte «grønne skiftet» og vitenskapelige motforestillinger om klimaets faktiske drivere. Artikkelen belyser hvordan historiske temperaturvariasjoner og statistikk over ekstremvær utfordrer narrativet om en menneskeskapt klimakrise. Videre granskes koblingen mellom globale maktstrukturer i World Economic Forum og implementeringen av klimapolitiske avgifter og reguleringer.

For å forstå dagens klimapolitiske landskap, må man bevege seg bort fra dagsaktuelle overskrifter og se på de lange linjene – både geologisk, statistisk og politisk. Mens myndigheter verden over innfører stadig strengere avgifter og reguleringer under fanen «det grønne skiftet», finnes det en betydelig mengde data og fagmiljøer som hevder at premissene for denne politikken er basert på en forenklet, eller direkte feilaktig, forståelse av jordens klimasystem.

Det dype tidsperspektivet: Klimaets naturlige svingninger

En analyse av jordens klimahistorie viser at dagens temperaturer ikke er unike, og at klimaet har vært betraktelig varmere i perioder lenge før menneskelig industriell aktivitet. Professor emeritus Arnfinn Langeland peker på Fosnatradisjonen, som strekker seg fra omtrent 11 400 til 10 200 år siden. I denne perioden etablerte de første menneskene seg langs kysten av Hitra, Frøya og Fosen. Bosettingen skjedde raskt etter innlandsisens tilbaketrekning for 12 000 år siden, og var muliggjort av gunstige naturforhold og en varmetid som utgjorde en overskuddsperiode for menneskene.

Ser man på et enda bredere geologisk perspektiv, må man gå hele 450 millioner år tilbake i tid for å finne et klima som var like kaldt som det vi har i dag. Historiske data indikerer at både steinalderen, bronsealderen, vikingtiden og tidlig middelalder var varmere enn vår nåværende epoke. Dette underbygges av botaniske funn; for flere tusen år siden var deler av Hardangervidda, Jotunheimen og snaufjellet sør for Rondane dekket av furuskog, og lavlandet huste varmekjære planter som ikke lenger kan overleve i dagens temperaturer.

Forstkandidat Arild Haglund, med referanse til tidligere geologiprofessor Steinar Skjeseth ved NLH, ÅS, skisserer en inndeling av klimaet i Norge siden siste istid som viser tydelige naturlige sykluser:

• **Preboreal tid (ca. 10 000 – 9 500 år siden):** Kjølig og tørt, dominert av bjørk.
• **Boreal tid (ca. 9 500 – 7 500 år siden):** Varmt og tørt, dominert av furu.
• **Atlantisk tid (ca. 7 500 – 5 000 år siden):** Varmt og fuktig, med utbredelse av or, alm og lind.
• **Subboreal tid (ca. 5 000 – 2 500 år siden):** Varmt og tørt, dominert av lind, eik og ask.
• **Subatlantisk tid (ca. 2 500 år siden til i dag):** Kjølig og fuktig, dominert av gran.

Denne historiske progresjonen viser at klimaet styres av variabler som sommervarme – målt gjennom begreper som tetraterm (middeltemperatur i juni, juli, august og september) og pentaterm (inkludert mai) – og at disse svingningene er uavhengige av menneskelig CO2-utslipp.

Fra Rio-møtet til klimapolitisk konsensus

Det moderne politiske rammeverket for det grønne skiftet kan spores tilbake til 1992. Under Rio-toppmøtet introduserte Gro Harlem Brundtland begrepet «bærekraftig utvikling». Dette markerte et skifte der klimaspørsmålet ble flyttet fra å være et rent naturvitenskapelig anliggende til å bli et sentralt politisk styringsverktøy.

I årene etter Rio-møtet ble det etablert et medie- og politisk bilde av at det rådet fullstendig konsensus om at menneskeskapte CO2-utslipp var hovedårsaken til globale klimaendringer. Dette danner grunnlaget for dagens avgiftssystemer, der utslipp av drivhusgasser beskattes for å tvinge frem en teknologisk og samfunnsmessig omstilling.

Kritikere av dette narrativet, inkludert forskere tilknyttet organisasjonen Clintel (Climate Intelligence Network), hevder imidlertid at bevisene for en katastrofal oppvarming er mangelfulle. De peker på at menneskeskapt CO2 kun utgjør 0,117 % av klimagassene i atmosfæren. Ifølge disse analysene styres klimaet av de resterende 99,883 %, samt eksterne faktorer som solens erupsjoner, solflekker, kosmisk stråling, havstrømmer og aktiviteten til tusenvis av vulkaner, både på land og under havoverflaten.

Statistikk vs. narrativ: Ekstremvær i Norge

Et av hovedargumentene for det grønne skiftet og behovet for raske utslippskutt er økningen i ekstremvær. Men ser man på faktiske data fra Meteorologisk institutt, tegner det seg et annet bilde for Norge.

Kjell Stordahl har analysert ekstremværvarsler i perioden 1994–2021. Bakgrunnen for denne statistikken er «Nyttårsorkanen» ved nyttårsskiftet 1991/1992, som førte til at Meteorologisk institutt i 1994 etablerte en formell varslingsplan for ekstremvær (rød fargekode). Definisjonen av ekstremvær inkluderer sterk vind/storm, store nedbørsmengder, ekstrem snøskredfare og stormflo.

I løpet av de 28 årene fra 1994 til 2021 ble det sendt ut totalt 80 ekstremværvarsler. En regresjonsmodell av disse dataene viser at antallet ekstremværvarsler faktisk har vært nedadgående i denne perioden. Gjennomsnittet ligger på 2,9 hendelser per år, og man må helt tilbake til 2017 for å finne et år med mer enn to slike hendelser.

Dette står i skarp kontrast til den mediale fremstillingen, særlig i opptakten til FNs klimamøte COP26, hvor det ble hevdet at klimaet blir mer intenst og katastrofalt. Dataene fra Meteorologisk institutt indikerer at Norge ikke beveger seg mot en ekstremvær-katastrofe, men at utviklingen snarere er stabil eller svakt synkende.

Den vitenskapelige dissensen og «fryktkulturen»

Til tross for det offisielle bildet av konsensus, har et betydelig antall naturvitere uttrykt skepsis til klimakrisen. I 2019 avviste 90 italienske toppforskere påstanden om en forestående klimakrise. Samme år ble dette fulgt opp av over 1 000 forskere og naturvitere gjennom Clintel. Videre har det amerikanske initiativet Global Warming Petition Project samlet underskrifter fra 31 487 naturvitere og teknisk utdannede, hvorav over 9 000 innehar doktorgrad. Disse avviser at det finnes overbevisende vitenskapelige bevis for at drivhusgasser forårsaker katastrofal oppvarming.

Selv på høyeste nivå i internasjonale organisasjoner har det vært kritiske røster. Petteri Taalas, generalsekretær i Verdens meteorologiske organisasjon (WMO), og den nordiske meteorologen Lennart Bengtsson har begge uttalt at det ikke eksisterer en klimakrise, og har oppfordret pressen til å slutte med fryktskapende rapportering.

Historikeren Terje Tvedt analyserer i boken «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» dette fenomenet som en moderne variant av menneskets historiske frykt for dommedag og flodbølger. Tvedt trekker paralleller mellom aztekernes barneofringer til regnguden Tlaloc for å avverge naturkatastrofer, og dagens klimadebatt. Han peker på hvordan Greta Thunbergs tale i FN den 23. september 2019, hvor hun krevde «ofre» av verdenslederne, speiler religiøse mønstre der naturkatastrofer brukes som moralsk pressmiddel.

Tvedt argumenterer for at vi har gått fra en tid der makthavere skyldte på gudene når flom og tørke rammet, til en tid der politikere holdes ansvarlige for selve været. Dette skaper en dynamikk der regnfulle dager eller lokale værhendelser kan brukes som politiske argumenter i valgkamper, noe som ytterligere politiserer naturvitenskapen.

Maktstrukturer og «The Great Reset»

Bak det grønne skiftet og de tilhørende avgiftssystemene ligger det også en global organisatorisk struktur. World Economic Forum (WEF) spiller her en sentral rolle gjennom sitt program Young Global Leaders (YGL). Dette forumet fungerer som et nettverk for fremtidige ledere under 40 år, som senere blir en del av YGL Alumni Community.

Listen over personer som har gått gjennom dette programmet inkluderer en rekke av verdens mektigste politikere og næringslivsledere:

• **Frankrike:** President Emmanuel Macron.
• **New Zealand:** Tidligere statsminister Jacinda Ardern.
• **Tyskland:** Tidligere helseminister Jens Spahn og De Grønnes leder Annalena Baerbock.
• **Finland:** Tidligere statsminister Sanna Marin.
• **Norge:** Kronprins Haakon, Mona Sahlin og Espen Barth Eide.
• **Næringsliv/Teknologi:** Larry Page (Google), Jeff Bezos og Kjell Inge Røkke.

WEF har vært eksplisitte på sitt ønske om å «penetrere» regjeringer over hele verden for å implementere sin visjon, ofte referert til som The Great Reset. En del av denne strategien innebærer å skape eller støtte ungdomsbevegelser som kan fungere som propagandister for denne agendaen. Et eksempel er Global Shapers Community, som også har etablert en «Oslo Hub».

Det grønne skiftet, med dets fokus på karbonavgifter, begrensninger i privat eiendomsrett og strengere statlig kontroll over energiforbruk, faller direkte inn under WEFs visjon om en total omstrukturering av den globale økonomien. Når klimakrisen presenteres som en eksistensiell trussel, blir det lettere å legitimere inngripende tiltak og nye skattebyrder som ellers ville møtt stor folkelig motstand.

Oppsummering: En konflikt mellom data og politikk

Når man sammenstiller de geologiske faktaene om tidligere varmeperioder, den nedadgående statistikken for ekstremvær i Norge og den utbredte dissensen blant naturvitere, fremstår det grønne skiftet ikke primært som et vitenskapelig prosjekt, men som et politisk og økonomisk ett.

Klimaet har alltid variert. Fra Fosnatradisjonens varme kyster for 11 000 år siden til de ulike skogperiodene i norsk historie, er det tydelig at solen og naturlige sykluser er de dominerende faktorene. Likevel drives dagens politikk av en modell som isolerer CO2 som den eneste kritiske variabelen.

Resultatet er et system av avgifter og reguleringer som ikke nødvendigvis er basert på en objektiv analyse av risiko, men på en global agenda styrt av aktører i organisasjoner som World Economic Forum. Ved å koble naturvitenskapelig usikkerhet sammen med en dommedagstematikk, har man skapt et politisk klima hvor kritiske spørsmål om effektiviteten og nødvendigheten av det grønne skiftet ofte blir marginalisert.

For den uavhengige observatør er konklusjonen klar: Det er et gapende avvik mellom hva de historiske og statistiske dataene viser, og hva som presenteres som «vitenskapelig konsensus» i det politiske rommet. Spørsmålet er om det grønne skiftet handler om å redde planeten, eller om det handler om å redesigne den globale maktstrukturen under dekke av en klimakrise.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne artikkelen er basert på følgende navngitte institusjoner, forskere og dokumenter:

• **Verdens meteorologiske organisasjon (WMO):** Uttalelser fra generalsekretær Petteri Taalas vedrørende fraværet av en klimakrise.
• **Meteorologisk institutt (Norge):** Data og definisjoner for ekstremværvarsler (rød kode) i perioden 1994–2021.
• **Clintel (Climate Intelligence Network):** Opprop og analyser fra over 1 000 forskere og naturvitere.
• **Global Warming Petition Project:** Underskrifter og vitenskapelige innvendinger fra 31 487 naturvitere og teknisk utdannede.
• **World Economic Forum (WEF):** Dokumentasjon om *Young Global Leaders* (YGL), *Global Shapers Community* og initiativet *The Great Reset*.
• **Terje Tvedt:** Historisk analyse i boken *«Verdenshistorie. Med fortiden som speil»*.
• **Professor emeritus Arnfinn Langeland:** Forskning på Fosnatradisjonen og tidlig bosetting i Norge.
• **Steinar Skjeseth (tidligere professor ved NLH, ÅS):** Geologisk oversikt over klimaperioder i Norge (Preboreal, Boreal, Atlantisk, Subboreal, Subatlantisk).
• **Lennart Bengtsson:** Meteorologiske vurderinger av klimakrise-narrativet.
• **FN (De forente nasjoner):** Referanser til Rio-toppmøtet 1992 og taler holdt under FNs generalforsamling i 2019.