Maktens forskyvning: Mellom konstitusjonell rett, sikkerhetsstat og internasjonale forpliktelser

Denne dybdeanalysen undersøker hvordan moderne statsmakt i økende grad utfordrer rettsstatlige prinsipper gjennom utvidet overvåking, tilsidesettelse av demokratiske høringsprosesser og spenningen mellom nasjonale sanksjoner og internasjonale traktater. Gjennom en gjennomgang av hendelser fra 1920 til 2022 avdekkes en trend der utøvende makt og sikkerhetsapparatet vinner terreng på bekostning av konstitusjonelle garantier og forutsigbar lovanvendelse. Spørsmålet er om den demokratiske kontrollen er i ferd med å tape kampen mot det teknokratiske og sikkerhetspolitiske styresettet.

Den konstitusjonelle grunnmuren og traktatenes makt (1920–2022)

For å forstå dagens maktkamp må man se på hvordan statsmakten forholder seg til bindende internasjonale avtaler. Et av de mest kritiske eksemplene på dette er Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Denne traktaten er ikke bare et dokument som sikrer Norges suverenitet over øygruppen, men den legger samtidig strenge begrensninger på denne suvereniteten gjennom kravet om likebehandling av borgere og selskaper fra alle signatarstater.

I 2022 oppstod det en akutt konstitusjonell og folkerettslig konflikt da norske myndigheter, med henvisning til sanksjonene mot Russland etter invasjonen av Ukraina, begrenset russiske aktørers mulighet til å levere varer til gruvene på Spitsbergen. Den russiske utenrikskomiteen i overhuset, ledet av Konstantin Kosatsjev, har eksplisitt anklaget Norge for traktatsbrudd.

Her ser vi kjernen i maktproblematikken: Når statsmakten bruker sanksjonspolitikk som et verktøy, oppstår det en direkte kollisjon med etablerte internasjonale forpliktelser. Spørsmålet som reises er om politiske sanksjoner kan oppheve inngåtte avtaler som er ratifisert av 44 land. Dersom staten kan tilsidesette traktatfestede rettigheter basert på skiftende geopolitiske behov, svekkes selve fundamentet for internasjonal rett og forutsigbarheten i statsmaktens utøvelse.

Sikkerhetsstatens ekspansjon og definisjonsmakten (2022)

Mens traktatbrudd utfordrer statsmakten utad, ser vi en annen utvikling i hvordan staten utøver makt innad mot egne borgere. Politiettsikkerhetstjenesten (PST) står sentralt i denne utviklingen. I løpet av første halvdel av 2022 ble det synliggjort en problematisk dynamikk i hvordan trusselvurderinger utformes og kommuniseres.

Den 16. mai 2022 sendte PST ut en pressemelding der terrortrusselen fra ekstrem islamisme ble vurdert som «noe redusert», med en sannsynlighet på under 40 prosent for terrorhandlinger de neste 18 månedene. Samtidig ble trusselen fra høyreekstreme opprettholdt som en større fare (40–60 prosent). Denne vurderingen ble utfordret etter terrorangrepet i Oslo 24. juni 2022, hvor gjerningsmannen hadde sluppet unna overvåking til tross for kontakt med PST. Fungerende PST-sjef Roger Berg erkjente i etterkant overfor VG at tjenesten «kanskje hadde vurdert feil».

Det mest urovekkende fra et konstitusjonelt perspektiv er imidlertid innføringen av nye overvåkingskriterier. Under den avgåtte PST-sjefen Hans Sverre Sjøvold ble begrepet «antistatlig» introdusert som et kriterium for overvåking.

Fra et rettsstatlig perspektiv er begrepet «antistatlig» ekstremt problematisk fordi det mangler en presis juridisk definisjon. Når staten gir sitt sikkerhetsapparat fullmakt til å overvåke borgere basert på et udefinert kriterium som «antistatlighet», beveger man seg fra en lovstyrt rettsstat til en vilkårlig maktutøvelse. Dette åpner for at politisk opposisjon eller legitim kritikk av statsmakten kan bli kategorisert som en sikkerhetstrussel, noe som er i direkte strid med demokratiske prinsipper om ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Det demokratiske underskuddet i overnasjonale organer (2022)

Maktforskyvningen skjer ikke bare nasjonalt, men også i det overnasjonale samarbeidet i EU, som i stor grad påvirker norsk lovgivning og praksis. En av de mest illustrerende sakene fra 2022 er fornyelsen av EUs digitale covid-sertifikat.

Fra 3. februar til 8. april 2022 gjennomførte EU-kommisjonen en offentlig høring under overskriften «Si din mening». Over 385 000 borgere sendte inn svar, og en overveldende majoritet var imot en forlengelse av sertifikatet. Likevel, den 23. juni 2022, stemte Europaparlamentet for å fornye sertifikatet for ett år til, med 453 stemmer for og 119 mot.

Dette representerer et fundamentalt brudd mellom folkets vilje og den utøvende maktens beslutninger. Når en offentlig høring med nesten 400 000 svar blir ignorert, transformeres høringsprosessen fra å være et demokratisk verktøy til å bli en ren formalitet – en «sandpåstrøing».

For den konstitusjonelle forståelsen er dette kritisk. Det viser hvordan teknokratisk styring i EU-kommisjonen og parlamentet kan overstyre massiv folkelig motstand. Når kontrollmekanismer som «offentlig høring» ikke lenger har innvirkning på utfallet, forskyves makten fra borgeren til et lukket apparat av beslutningstakere. Dette skaper en presedens der digitale kontrollsystemer kan opprettholdes uten demokratisk legitimitet, noe som utfordrer prinsippet om at makt skal utgå fra folket.

Suverenitet under press: NATO-utvidelse og asylrett (2022)

Spenningen mellom nasjonal lov, konstitusjonelle rettigheter og internasjonale maktallianser ble ytterligere tydeliggjort i sommeren 2022, da Sverige og Finland søkte medlemskap i NATO.

For å sikre støtte fra Tyrkia, gikk Sverige og Finland med på et memorandum i Madrid som innebar betydelige konsesjoner. Tyrkia krevde utvisning av personer mistenkt for tilknytning til PKK. Lekkasjer fra avtalen viser at de nordiske landene gikk med på «mulig deportasjon eller utvisning raskt og grundig» og forpliktet seg til å etablere «nødvendige bilaterale lovlige tiltak» for å muliggjøre dette.

Dette skapte en konstitusjonell krise i Sverige. Riksdagsmedlem Amineh Kakabaveh beskrev avtalen som en «svart dag» for svensk utenrikspolitikk, og hevdet at Sverige hadde «solgt ut sine grunnleggende rettigheter» og asylretten for å oppnå NATO-medlemskap.

Her ser vi et mønster: Statsmakten er villig til å endre eller omgå nasjonale rettsprinsipper (som asylretten og rettssikkerheten ved utvisning) for å oppnå strategiske sikkerhetspolitiske mål. Når bilaterale avtaler med fremmede makter (Tyrkia) i praksis tvinger frem endringer i nasjonal lovanvendelse, uthules den nasjonale suvereniteten og rettsstaten. Det er ikke lenger loven som styrer politikken, men politikken som dikterer hvordan loven skal bøyes.

Byråkratiets kvelertak og kravet om reform (2022)

Maktutøvelse handler ikke bare om overvåking og traktater, men også om hvordan statlig administrasjon fungerer – eller ikke fungerer. I Norge har debatten om utbygging av kraftnettet og innføring av kjernekraft avdekket en dyp frustrasjon over det som beskrives som et «tungrodd og byråkratisk» system.

Fylkestingsrepresentant Steinar Bergstøl Andersen (Frp) har i 2022 påpekt at dagens system for infrastrukturutbygging hindrer nødvendig industriell vekst. Han peker spesifikt på behandlingstidene hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statnett som kritiske flaskehalser.

Forslaget om å etablere et selskap etter modell av Nye Veier AS for kraftnettet er i essens et krav om å flytte makt fra det tradisjonelle, regelstyrte byråkratiet over til en mer handlekraftig, målrettet styringsmodell. Dette reflekterer en bredere trend i statsmakten: En erkjennelse av at det eksisterende forvaltningsapparatet er for tregt til å håndtere moderne kriser (energi, klima, sikkerhet), noe som fører til krav om «ledere som kan skjære igjennom» og få fullmakt til å reformere systemet.

Faren ved denne utviklingen er at man i iveren etter effektivitet kan ofre grundige demokratiske prosesser og lovmessige kontroller. Når man ønsker ledere som kan «skjære igjennom», beveger man seg bort fra den konsensusbaserte forvaltningsmodellen og mot en mer autoritær styringsform.

Domstolene som siste skanse: Rettslig intervensjon mot statlig infrastruktur (2022)

Midt i denne trenden av økende utøvende makt finnes det eksempler på at domstolene fortsatt fungerer som en korrigerende makt. I Frankrike falt det i mai 2022 en dom i domstolen i Clermont-Ferrand som er betegnende for forholdet mellom lov, makt og teknologi.

Domstolen beordret stenging av en 4G-mast etter at en bonde, Frédéric Salgues, kunne dokumentere massedød blant melkekyr og dramatisk fall i melkeproduksjon i nærheten av masten. Til tross for at teleselskapene (Orange, Free og Bouygues Telecom) hevdet at det ikke fantes vitenskapelig belegg for koblingen, valgte domstolen å prioritere føre-var-prinsippet og dyrevelferden over teleoperatørenes kommersielle og statlig godkjente utbyggingsplaner.

Denne dommen viser at domstolene fortsatt kan utfordre statlig godkjente infrastrukturelle beslutninger når disse fører til konkrete skader. Det er en påminnelse om at rettsstaten, i sin reneste form, skal beskytte individet og miljøet mot overgrep fra både staten og store selskaper som opererer med statlig mandat.

Den globale maktforskyvningen og rettens kollaps (2022)

For å sette disse nasjonale og regionale hendelsene i perspektiv, må man se på den globale maktstrukturen. Nobelprisvinner Joseph Stiglitz har advart om at USA er i ferd med å tape sin globale dominans i den «nye kalde krigen» mot Kina og Russland.

Stiglitz påpeker et paradoks: USA har selv vært med på å forme og fremme reglene i Verdens handelsorganisasjon (WTO), men er nå villig til å bryte disse reglene for å begrense Kinas økonomiske vekst. Når den ledende supermakten i verden anser internasjonale regler som hindringer for nasjonal sikkerhet, sender det et signal til resten av verden om at rettsbasert global styring er under oppløsning.

Oberst Douglas MacGregor har supplert dette bildet ved å beskrive USA som en maritim og luftbåren makt som mangler evnen til permanent landmakt på den eurasiatiske landmassen. Dette skaper en ustabil global orden der makt ikke lenger utøves gjennom stabile allianser og lovverk, men gjennom temporære intervensjoner og økonomisk krigføring.

Konklusjon: Rettsstatens skjebne i en tid med krise

Når vi sammenstiller hendelsene fra 2022, tegner det seg et urovekkende bilde av statsmaktens utvikling. Vi ser en bevegelse i tre retninger:

1. Sikkerhetisering av politikken: PSTs bruk av begreper som «antistatlig» og prioritering av ideologiske trusselvurderinger over konkrete faresignaler viser hvordan sikkerhetsapparatet får definisjonsmakt over hva som er legitimt i et demokrati.

2. Erosjon av demokratisk legitimitet: EUs ignorering av 385 000 borgere i saken om covid-sertifikater viser at den utøvende makt i økende grad opererer uavhengig av folkets vilje.

3. Pragmatisme over prinsipper: Norges utfordringer med Svalbardtraktaten og Sveriges/Finlands konsesjoner til Tyrkia viser at internasjonale traktater og nasjonale rettsprinsipper (som asylrett) blir ofret på det sikkerhetspolitiske alteret.

Statsmakten er i ferd med å transformeres fra å være en forvalter av lov og konstitusjon til å bli en aktør som bruker loven som et instrument for maktutøvelse. Når «effektivitet» og «sikkerhet» trumfer «rettssikkerhet» og «demokrati», står vi overfor et fundamentalt skifte i vår samfunnsmodell.

Den eneste motvekten til denne utviklingen er uavhengige domstoler, som i saken fra Clermont-Ferrand, og en årvåken offentlighet som krever at statsmakten holder seg innenfor rammene av konstitusjonen. Hvis ikke, risikerer vi at rettsstaten blir redusert til en fasade for en teknokratisk og sikkerhetsstyrt maktutøvelse.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende institusjonelle kilder, dokumenter og uttalelser:

• **Svalbardtraktaten av 9. februar 1920:** Internasjonal avtale om Norges suverenitet og likebehandlingsprinsippet på Svalbard.
• **Politiettsikkerhetstjenesten (PST):** Pressemelding av 16. mai 2022 vedrørende terrortrusselen i Norge, samt uttalelser fra fungerende PST-sjef Roger Berg og avgått PST-sjef Hans Sverre Sjøvold om overvåkingskriteriet «antistatlig».
• **Europaparlamentet og EU-kommisjonen:** Avstemning av 23. juni 2022 om fornyelse av det digitale covid-sertifikatet, samt resultatene fra den offentlige høringen «Have Your Say» (februar–april 2022) med 385 000 svar.
• **NATO-medlemskapsprosessen 2022:** Memorandum undertegnet i Madrid mellom Tyrkia, Sverige og Finland vedrørende utlevering av PKK-mistenkte og endringer i asylpraksis.
• **Domstolen i Clermont-Ferrand (Frankrike):** Rettslig beslutning i mai 2022 om stenging av 4G-mast basert på dokumentert skade på husdyr.
• **Verdens handelsorganisasjon (WTO):** Regelverk for internasjonal handel, referert til i analyser av Joseph Stiglitz vedrørende USAs handelspolitikk mot Kina.
• **Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Statnett:** Forvaltningspraksis for utbygging av kraftnettet i Norge.
• **Joseph Stiglitz:** Økonomiske analyser av global maktforskyvning og USAs strategiske posisjon i den «nye kalde krigen».
• **Oberst Douglas MacGregor:** Militærstrategiske analyser av USAs landmakt og globale hegemoni.