Maktens arkitektur: Mellom konstitusjonell erosjon og global styring

Denne analysen avdekker en systematisk forskyvning av statsmakt, der nasjonale grunnlover og rettsstatlige prinsipper utfordres av både internasjonale overnasjonale organer og konsentrasjon av utøvende makt i krisetider. Gjennom en granskning av institusjonelle prosesser i WHO, EU og Ukraina, tegnes et bilde av en verden der juridiske rammeverk i økende grad viker for politisk opportunisme og strategisk maktutøvelse. Spørsmålet er om den konstitusjonelle staten er i ferd med å bli erstattet av et system basert på dekret, informasjonskontroll og uformelle maktstrukturer.

Den historiske rammen: Informasjonskontroll som statsmakt

For å forstå dagens konstitusjonelle utfordringer, må man først analysere hvordan statsmakt utøves gjennom kontroll av narrativer. Historisk sett har amerikansk politisk makt vært uløselig knyttet til evnen til å forme den offentlige opinionen, en prosess som har utviklet seg systematisk fra første verdenskrig og frem til i dag.

Statsmakten opererer ikke bare gjennom lovgivning og politi, men gjennom et omfattende apparat av tenketanker, lobbygrupper og strategisk kommunikasjon. Dette apparatet fungerer som en forlengelse av den utøvende makt, hvor målet er å legitimere statlige intervensjoner – ofte definert som «humanitære intervensjoner» eller kampen for «demokrati» – overfor befolkningen. Julian Assange har i sine analyser påpekt at krigføring i moderne tid ofte er et resultat av systematiske løgner formidlet gjennom medier som er tett sammenvevd med statens sikkerhetsinteresser.

Når statsmakten lykkes i å kontrollere informasjonsflyten, endres maktbalansen mellom styrte og styrende. Den konstitusjonelle kontrollen, som skal ligge hos folket og deres valgte representanter, blir i praksis uthullet når beslutningsgrunnlaget er basert på manipulert informasjon. Dette skaper en presedens der den utøvende makt kan handle utenfor rammene av tradisjonell demokratisk kontroll, så lenge opinionen er styrt i ønsket retning.

2014–2021: Institusjonell svikt og rettsstatens sammenbrudd i Øst-Europa

Mens den utøvende makt i vestlige demokratier har perfeksjonert informasjonskontrollen, har andre institusjoner vist en urovekkende vilje til å se bort fra rettsstatlige prinsipper av geopolitiske hensyn. Et kritisk eksempel er forholdet mellom Den europeiske union (EU) og Ukraina i perioden 2014 til 2021.

Mellom 2014 og 2021 overførte EU-myndighetene 7,8 milliarder euro i økonomisk bistand til Kiev. Denne massive kapitaloverføringen skjedde til tross for gjentatte advarsler fra EUs egne kontrollorganer om omfattende korrupsjon. Den 23. september 2021 publiserte EUs revisjonsrett en rapport som kom med en knusende dom over situasjonen i Ukraina. Revisorene slo fast at landet hadde lidd under storstilt korrupsjon i mange år, og beskrev en «pyramideformet struktur» av mektige politiske og forretningsmessige eliter som hadde kapret offentlige institusjoner og næringslivet.

Denne «statlige kapringen» (state capture) representerer det ultimate sammenbruddet av lov og konstitusjon, der statens organer ikke lenger tjener allmennheten, men fungerer som verktøy for en liten oligarkisk elite.

Det mest problematiske aspektet ved denne perioden var EU-rådets håndtering av sanksjonsregimet. I 2014 innførte rådet sanksjoner for å fryse eiendelene til 22 personer anklaget for underslag av statsmidler i Ukraina. Men innen 2020 var 12 av disse personene fjernet fra sanksjonslisten. Årsaken var at EU-domstolen hadde avgjort at EU-tjenesten for utrikesopplysnings- og sikkerhetsspørsmål (EEAS) ikke hadde samlet inn «tilstrekkelig robust informasjon» for å opprettholde sanksjonene.

Her ser vi en fundamental konflikt i utøvelsen av makt: På den ene siden hadde man revisjonsrettens faktiske funn om systemisk korrupsjon, og på den andre siden en politisk ledelse i Brussel som fortsatte å pumpe milliarder inn i et system de visste var korrupt, samtidig som de ikke maktet å opprettholde juridisk holdbare sanksjoner mot oligarkene. Dette viser hvordan geopolitiske mål kan trumfe rettsstatlige krav om transparens og ansvarlighet.

Mai 2022: Forsøket på å flytte suverenitet til globalt nivå

Mens nasjonale rettsstater i enkelte regioner er under press, har det i 2022 foregått en parallell prosess for å flytte lovgivende makt fra nasjonalstaten til overnasjonale organer. Det mest prominente eksemplet er Verdens helseorganisasjon (WHO) og deres arbeid med å endre de internasjonale helseforskriftene og etablere en ny «pandemiavtale».

Under World Health Assembly 75 i mai 2022, ble det gjort forsøk på å endre helseforskriftene på forespørsel fra USA. Selv om dette møtte motstand fra land i Afrika og det globale sør, ble prosessen med å skape et nytt juridisk instrument ført videre. Dette instrumentet, som WHO refererer til som en «konvensjon, avtale eller annet internasjonalt instrument» (CAII), har som mål å koordinere global respons på pandemier.

Det konstitusjonelle problemet ligger i maktfordelingen og hjemmelsgrunnlaget. I henhold til WHOs grunnlov kan ulike typer vedtak fattes med ulik grad av legitimitet:

1. Rammekonvensjoner eller konvensjoner (Artikkel 19-20) krever to tredjedels flertall.

2. Forskrifter (Artikkel 21-22) kan vedtas med simpelt flertall.

3. Anbefalinger (Artikkel 23) er ikke bindende.

Kritikken mot CAII-prosessen er at WHO søker å etablere fullmakter som i praksis vil stå over nasjonal suverenitet, grunnlover og statenes egne lover. Ved å implementere konseptet «One Health», som søker å kontrollere alle aspekter av livet på jorden under ett helseovervåkningsregime, utvides statsmaktens definisjon til å omfatte globale, ikke-valgte organer.

Særlig problematisk er arbeidsutkastet til CAII, der del 4, og spesifikt del 13 (informasjonskontroll) og del 14 (finansiering), legger opp til en styringsmodell der informasjonsflyten kan kontrolleres sentralt. Når et organ som er 80 % finansiert av private oligarker og selskaper får fullmakt til å diktere nasjonal helsepolitikk, oppstår det en konstitusjonell kortslutning: Makten utøves uten demokratisk mandat, uten pasientrettigheter og uten mekanismer for nasjonal kontroll.

Juli 2022: Unntakstilstand og utøvende makt i Kiev

Parallelt med de globale maktforskyvningene, ser vi i juli 2022 hvordan krigstilstand kan føre til en ekstrem konsentrasjon av makt i hendene på én person, noe som utfordrer rettssikkerheten i en ung demokratisk stat.

I Kiev utløste president Volodymyr Zelenskyj en omfattende bølge av oppsigelser i statens sikkerhetsapparat. I løpet av kort tid ble statsadvokat Iryna Venediktova og sjefen for den hemmelige tjenesten (SBU), Ivan Bakanov, avskjediget. Dette ble etterfulgt av sparkingen av ytterligere 28 offiserer i etterretningstjenesten, med planer om å fjerne ytterligere 40 ansatte.

Begrunnelsen for disse utrenskningene var anklager om «høyforræderi» og inaktivitet i etterforskningen av russiske spioner. Her oppstår et kritisk juridisk paradoks: Statsadvokat Venediktova hadde selv rapportert over 15 000 krigsforbrytelser gjennom SBU, men ble likevel anklaget for å være for inaktiv i saker om forræderi.

Fra et konstitusjonelt perspektiv er dette urovekkende av flere grunner:

For det første ser vi en tendens til at rettslige prosesser og ansettelser i statens toppnivå blir gjenstand for interne maktkamper snarere enn objektive juridiske vurderinger. Når hele apparater i etterretningstjenesten sparkes samtidig, beveger statsmakten seg fra en modell basert på lov og prosedyre over til en modell basert på lojalitet og dekret.

For det andre viser situasjonen hvordan unntakstilstand kan brukes til å marginalisere politisk opposisjon. Andre partier i Ukraina har i stor grad blitt ekskludert fra viktige beslutningsprosesser siden invasjonen 24. februar 2022. Selv om dette kan forsvares med militær nødvendighet, er den langsiktige risikoen at den utøvende makt permanent svekker de konstitusjonelle motvektene (checks and balances).

Russiske diplomater, inkludert ambassadøren i Wien, Dimitrii Liubinskii, har observert denne utviklingen som et tegn på intern ustabilitet. Men uavhengig av det geopolitiske spillet, er kjernen i problemet at når rettssikkerheten ofres på sikkerhetens alter, er veien kort fra en legitim krigsledelse til et autoritært styre.

Syntese: Den nye maktlogikken

Når vi ser disse hendelsene i sammenheng – fra USAs propagandaapparat og EUs svikt i korrupsjonsbekjempelsen, til WHOs ambisjoner om global styring og Zelenskyjs utrenskninger i Kiev – trer et mønster frem.

1. Suverenitetsforskyvning: Makt flyttes fra åpne, nasjonale konstitusjonelle prosesser til lukkede, overnasjonale eller hemmelige organer. WHOs CAII-prosjekt er det fremste eksemplet på et forsøk på å lovfeste denne forskyvningen.

2. Erosjon av rettsstaten: I Ukraina ser vi hvordan korrupsjon (bekreftet av EUs revisjonsrett) og påfølgende utrenskninger under krig skaper en tilstand der loven blir et instrument for maktutøvelse snarere enn en begrensning av makt.

3. Informasjon som styringsverktøy: Statens evne til å definere sannheten – enten det er gjennom amerikansk propaganda eller WHOs planlagte informasjonskontroll i CAII – er blitt det viktigste verktøyet for å omgå konstitusjonelle hindringer.

Den klassiske maktfordelingsprinsippet, hvor den lovgivende, utøvende og dømmende makt balanserer hverandre, er under sterkt press. Vi ser en bevegelse mot en «eksekutiv dominans», der den utøvende makt (enten det er en president eller et globalt byråkrati) tar kontroll over både lovgivningen og informasjonsflyten.

Konklusjon

Statsmakt, lov og konstitusjon er ikke statiske størrelser, men de er i ferd med å bli omdefinert. Den moderne staten opererer i økende grad i gråsonene mellom nasjonal lov og internasjonale avtaler, mellom åpenhet og strategisk manipulasjon.

Når EU-myndigheter ignorerer egne revisjonsrapporter om korrupsjon for å oppnå geopolitiske mål, eller når WHO forsøker å etablere et globalt helsediktatur gjennom uklare juridiske instrumenter, er det ikke bare snakk om enkeltstående feilgrep. Det er snakk om en systemisk endring i hvordan makt utøves.

For den uavhengige observatør er konklusjonen klar: Den konstitusjonelle beskyttelsen av individet mot statsmakten er svakere enn på lenge. Når loven blir et verktøy for de mektige, og når konstitusjonene viker for «internasjonale instrumenter» og «nasjonal sikkerhet», forsvinner det juridiske fundamentet som det moderne demokratiet hviler på. Kampen om makten i det 21. århundre handler derfor ikke bare om territorier, men om hvem som har retten til å definere loven, sannheten og suvereniteten.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne artikkelen er basert på dokumentasjon og rapporter fra følgende institusjoner og organer:

• **EUs revisjonsrett (European Court of Auditors):** Rapport av 23. september 2021 vedrørende korrupsjon og rettsstatens tilstand i Ukraina.
• **Verdens helseorganisasjon (WHO):**
• Dokumentasjon fra World Health Assembly 75 (mai 2022).
• Arbeidsutkast til CAII (Convention, Agreement or other International Instrument) for pandemiberedskap.
• WHOs grunnlov, spesifikt Artikkel 19-20, 21-22 og 23.
• Intergovernmental Negotiating Body (INB) møtereferater fra juli 2022.
• **EU-rådet og EU-domstolen:** Beslutninger vedrørende sanksjonsregimet mot ukrainske oligarker (2014–2020) og vurderinger fra EU-tjenesten for utrikesopplysnings- og sikkerhetsspørsmål (EEAS).
• **Ukrainas statlige organer:** Offentlige kunngjøringer fra presidentembetet i Kiev vedrørende avskjedigelse av statsadvokat Iryna Venediktova og SBU-sjef Ivan Bakanov (juli 2022).
• **Diplomatiske kilder:** Uttalelser fra den russiske føderasjonens ambassadør i Wien, Dimitrii Liubinskii.
• **Kritiske analyser av statsmakt:** Dokumentasjon og lekkasjer formidlet av Julian Assange vedrørende statlig informasjonskontroll og krigføring.