Kampen om reviret: Identitet, makt og kulturell utvisking i det moderne samfunnet

Denne analysen undersøker hvordan kampen om kulturell og politisk identitet utspiller seg som en territoriell konflikt, fra lokale maktkamper i Kristiansand til eksistensielle språkstrider i Øst-Ukraina. Gjennom en gjennomgang av politiske modeller, kulturelle markører og nasjonal beredskap, avdekkes en rød tråd av identitetspolitisk revirmarkering som truer det demokratiske ordskiftet og den sosiale kohesjonen. Problemstillingen sentrerer seg rundt spenningen mellom administrativ styring og den organiske, kulturelle identiteten til enkeltmennesket og folkegrupper.

Identitet som territorium: Den lokale maktkampen

For å forstå hvordan identitet fungerer som et verktøy for makt, må vi se på den politiske dynamikken i Kristiansand. Her har kampen om hvem som «eier» retten til å definere og løse samfunnets problemer, blitt en kamp om identitet.

Allerede på 1990-tallet ble det reist spørsmål om byens styringsmodell. Arbeiderpartiet (Ap) foreslo på denne tiden at man skulle utrede en byrådsmodell i Kristiansand. En byrådsmodell innebærer at en politisk valgt ledelse (et byråd) legger fram saker for bystyret, i motsetning til formannskapsmodellen der administrasjonen og kommunedirektøren i større grad legger føringene. Denne saken ble imidlertid forkastet med én stemme. Motstanden ble blant annet begrunnet av Felleslisten (Fvn) med at modellen ville bli for kostbar, selv om det ble hevdet at det ikke fantes belegg for denne påstanden.

Denne tidlige konflikten om styringsmodell var ikke bare teknisk; den handlet om identiteten til den politiske beslutningstakeren. I formannskapsmodellen, som fortsatt er gjeldende, er det kommunedirektøren og administrasjonen som saksutreder og legger fram forslag, inkludert budsjettet. Dette skaper en dynamikk der den administrative identiteten – teknokraten – dominerer over den politiske identiteten. Randi Øverland har påpekt at dette fører til at administrative forslag i stor grad blir stående, noe som svekker den politiske innflytelsen og kan gjøre det mindre attraktivt for innbyggerne å engasjere seg i politikken.

Denne territorielle tankegangen nådde et kokepunkt i april 2022. Konflikten mellom Arbeiderpartiets gruppeleder Kenneth Mørk og tidligere stortingsrepresentant Peter S. Gitmark (Høyre) illustrerer hvordan sosiale problemer, som fattigdom, blir gjort til identitetsmarkører for spesifikke partier. Da Gitmark den 29. mars 2022 foreslo økt satsing fra næringslivet og frivillige organisasjoner for å gi unge i byen fremtidshåp gjennom direkte støtte til aktivitetskort og leksehjelp, reagerte Mørk skarpt.

I en artikkel publisert 30. mars 2022, uttalte Mørk at «vi trenger ingen til å komme å rydde opp». Denne retorikken er ikke bare politisk uenighet, men en eksplisitt revirmarkering. Ved å hevde at fattigdomsproblematikken er et område Arbeiderpartiet skal ha for seg selv, transformeres en samfunnsutfordring til en partipolitisk identitet. Her blir «arbeideridentiteten» brukt som et skjold for å ekskludere andre politiske tilnærminger, selv når disse foreslår samarbeid med frivillige organisasjoner.

Den kulturelle speilingen: Øystein Sunde og «reviret»

For å analysere denne oppførselen kulturelt, kan vi trekke veksler på norsk visetradisjon. Trubaduren Øystein Sundes vise fra 1994, «Du må'kke komme her og komme her», fungerer som en sosiologisk analyse av den norske hverdagsmenneskets motstand mot innblanding. Sangen beskriver et menneske som ikke vil finne seg i at andre kommer inn i deres «revir» for å korrigere eller endre på ting.

Når Kenneth Mørks retorikk i 2022 speiles i Sundes tekst, ser vi en kulturell mekanisme der identitet knyttes til kontroll over et definert område – enten dette er en fysisk eiendom eller et politisk saksfelt. Denne «revir-mentaliteten» er en sentral del av en identitet som definerer seg selv i opposisjon til «de andre» (de utenfra, de fra Oslo, eller de fra et annet parti). I tilfellet Gitmark ble det argumentert med at hans erfaring fra Stortinget i Oslo gjorde ham ute av stand til å se de lokale utfordringene. Her brukes geografisk identitet som et våpen for å delegitimere politisk innsikt.

Nasjonal identitet og produsentens fall: Landbruket som kulturmarkør

Identitetskampen handler ikke bare om politiske modeller i byene, men om selve fundamentet for den norske nasjonale identiteten: forholdet til jorda og matproduksjonen. Her ser vi en konflikt mellom en administrativ «næringsromantikk» og den faktiske identiteten til bonden og transportarbeideren.

Historisk sett var Norge preget av en desentralisert beredskap. I 1883 fantes det 250 lokale kornlagre i Norge. Dette var ikke bare logistikk, men en del av en kulturell identitet knyttet til selvstendighet og lokal overlevelse. Denne identiteten ble systematisk avviklet gjennom politiske beslutninger. Bondevik 2-regjeringen vedtok i 2002 å avvikle beredskapslagringen av korn. Dette markerte et skifte i den nasjonale identiteten: fra å være en nasjon som sikret seg selv, til å bli en nasjon som stolte blindt på globale forsyningskjeder.

Resultatet av dette skiftet ble synliggjort i 2020, da daværende statsminister Erna Solberg, som svar på bekymringer om matimport under korona-pandemien, uttalte at Norge har mye fisk og kan spise det. Denne uttalelsen illustrerer et gap mellom den politiske ledelsens forståelse og den faktiske beredskapssituasjonen. I dag er selvforsyningsgraden nede på rundt 40 prosent.

I april 2022 reiste Demokratene i Stange, ved leder Olav Enge, en fundamental kritikk av regjeringens (Ap og Sp) tilnærming. Han peker på en «næringsromantikk» der man snakker om elektrifisering av traktorer innen 2030, mens bonden i realiteten kjemper mot dieselpriser, strømpriser og gjødselpriser. Her oppstår en identitetskonflikt: Regjeringen presenterer en visjon om en grønn, teknologisk fremtid, mens bonden identifiserer seg med «dieselpurka» i redskapshuset – det eneste som faktisk fungerer når våronna krever drift 24 timer i døgnet.

Denne konflikten handler om mer enn penger; den handler om anerkjennelse av en yrkesidentitet. Når transportnæringen blir behandlet som en «hobby» og gods flyttes til jernbane uten hensyn til fiskeindustriens behov for rask transport via vei og luft, utviskes identiteten til transportarbeideren som en kritisk bærer av samfunnsstrukturen. Den sosialistiske ideologien, som Arbeiderpartiet hevder å bygge på, kolliderer her med en administrativ styring som prioriterer systemiske mål over menneskelige og yrkesmessige identiteter.

Språk, autonomi og kulturell utvisking: Lærdommen fra Donbas

Når vi løfter blikket fra norske forhold til den internasjonale arenaen, ser vi at kampen om identitet og revir kan eskalere til fullskala krig når kulturelle markører, spesielt språk, blir gjenstand for politisk utrenskning.

I Ukraina ser vi et ekstremt eksempel på hvordan fjerning av kulturelle rettigheter kan destabilisere et samfunn. En sentral hendelse i denne tidslinjen er Kivalov-Kolesnitsjenko-loven fra 2012, som gjorde russisk til et offisielt språk i flere regioner. Denne loven var en anerkjennelse av den kulturelle og språklige identiteten til en betydelig del av befolkningen.

Den 23. februar 2014, i kjølvannet av at president Janukovitsj ble styrtet, var en av de første lovgivende handlingene til den nye regjeringen å avskaffe denne loven. Dette var ikke bare en juridisk endring, men et angrep på identiteten til millioner av russisktalende i regioner som Odessa, Dnepropetrovsk, Kharkov, Lugansk og Donetsk. Jacques Baud sammenligner dette med om kuppmakere i Sveits skulle bestemt at fransk og italiensk ikke lenger skulle være offisielle språk.

Denne kulturelle utviskingen førte til en voldsom reaksjon. I mai 2014 gjennomførte de selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk folkeavstemninger. Det er her en kritisk distinksjon i identitetspolitikken oppstår: Mens vestlige medier og politikere ofte beskrev disse som folkeavstemninger om «uavhengighet» (независимость), var det faktiske kravet «selvråderett» eller «autonomi» (самостоятельность).

Identitetskampen i Donbas handlet i utgangspunktet ikke om å slutte å være ukrainske, men om retten til å beholde sin språklige og kulturelle identitet innenfor rammene av en autonom status. Når den ukrainske generalstaben svarte med en mekanisk og doktrinær undertrykkelse av disse regionene mellom 2014 og 2016, ble den kulturelle konflikten militarisert.

Dette viser den farlige progresjonen i identitetskonflikter:

1. Anerkjennelse: (Kivalov-Kolesnitsjenko-loven 2012) – Identiteten aksepteres.

2. Utvisking: (Avskaffelse av loven feb 2014) – Identiteten kriminaliseres eller fjernes.

3. Reaksjon: (Folkeavstemninger mai 2014) – Identiteten blir et samlingspunkt for motstand.

4. Eskalering: (Militarisering 2014–2022) – Identitetskampen blir en eksistensiell krig.

Syntese: Den administrative utviskingen av mennesket

Når vi ser disse ulike hendelsene under ett – fra byrådsmodellen i Kristiansand, via bondens kamp mot «næringsromantikk», til språkstriden i Ukraina – trer et mønster frem. Det er en pågående konflikt mellom to ulike måter å forstå samfunnet på:

På den ene siden har vi den administrative/teknokratiske identiteten. Denne identiteten styres av modeller, effektivitetskrav, globale trender (som elektrifisering) og sentralisert makt. For teknokraten er en byrådsmodell, et avviklet kornlager eller en språklig homogenisering bare rasjonelle grep for å effektivisere styringen.

På den andre siden har vi den organiske/kulturelle identiteten. Dette er identiteten til bonden som vet at dieselpurka er nødvendig, politikeren som ønsker reell innflytelse over byens utvikling, og borgeren som definerer seg gjennom sitt morsmål. Denne identiteten er knyttet til sted, tradisjon, yrke og historie.

Problemet oppstår når den administrative identiteten forsøker å overstyre eller utviske den organiske. Når Kenneth Mørk hevder at fattigdom er Arbeiderpartiets «revir», bruker han en administrativ partistruktur for å eie en menneskelig lidelse. Når regjeringen ignorerer behovet for kornlagre til fordel for markedsoptimisme, utvisker de identiteten til Norge som en selvstendig nasjon. Når en stat fjerner språklige rettigheter, utvisker de selve grunnlaget for menneskelig tilhørighet.

Konklusjon

Kampen om kultur, samfunn, kunst og identitet handler i bunn og grunn om retten til å eksistere på egne premisser. Enten det uttrykkes gjennom Øystein Sundes viser om revir, eller gjennom desperate krav om autonomi i Donbas, er budskapet det samme: Mennesket kan ikke reduseres til en brikke i en administrativ modell.

Når identitet blir et våpen for maktutøvelse – slik vi ser i den politiske «grisetaklingen» i Kristiansand – svekkes det demokratiske ordskiftet. Når kulturelle markører som språk og yrkesstolthet blir ignorert av en teknokratisk elite, skapes det grobunn for polarisering og konflikt.

For å bygge et bærekraftig samfunn må vi bevege oss bort fra «revir-tenkningen» og anerkjenne at identitet ikke er noe som kan eies av et politisk parti eller administreres bort av et direktorat. Identitet er den levende forbindelsen mellom mennesket og dets historie, og når denne forbindelsen kuttes, forsvinner ikke bare kulturen, men også stabiliteten i samfunnet.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne dybdeanalysen er basert på følgende kilder og dokumentasjon:

• **Politiske utredninger og modeller:**
• Forslag fra kommunedirektøren i Kristiansand om endring av bystyrets sammensetning (fra 71 til 45 representanter) og formannskapets sammensetning (fra 15 til 13 representanter).
• Historiske utredninger om byrådsmodell vs. formannskapsmodell i Kristiansand (1990-tallet).
• **Politiske uttalelser og debatter:**
• Kenneth Mørk (Gruppeleder, Arbeiderpartiet) i artikkelen «Bekymringsfulle kunnskapshull» (30. mars 2022).
• Peter S. Gitmark (Tidligere stortingsrepresentant, Høyre) i innlegget «Fremtidshåp, ikke fattigdom» (29. mars 2022).
• Randi Øverlands kronikk om politisk styringsmodell i Kristiansand (5. februar 2022).
• **Kulturelle referanser:**
• Øystein Sundes vise «Du må'kke komme her og komme her» (1994).
• **Nasjonal beredskap og landbruk:**
• Hurdalsplattformen (Regjeringsplattformen for Ap og Sp).
• Beslutning fra Bondevik 2-regjeringen (2002) om avvikling av beredskapslagring av korn.
• Statistikk over import og eksport av matvarer for årene 2016 og 2020.
• Uttalelser fra Erna Solberg (2020) vedrørende matforsyning og fisk.
• Rapport fra Energi Norge (1. oktober 2020) og DNV-GL om elektrifisering av landbrukstraktorer.
• Politiske program og uttalelser fra Demokratene Norge (Olav Enge, leder i Stange).
• **Internasjonale konflikter og lovverk:**
• Kivalov-Kolesnitsjenko-loven (2012) vedrørende offisielle språk i Ukraina.
• Lovgivende handlinger fra den ukrainske regjeringen etter 23. februar 2014.
• Dokumentasjon av folkeavstemningene i Donetsk og Lugansk (mai 2014) vedrørende «selvråderett» (самостоятельность).
• Analyser av Jacques Baud vedrørende forløpet i Donbas (2014–2016).