Kampen om den norske identiteten: Mellom akademisk avkolonisering og nasjonalstatenes gjenkomst

Norge står midt i en ideologisk brytningstid der selve definisjonen av nasjonal identitet, sannhet og kulturelt tilhørighet er under hardt press. Mens akademiske miljøer søker å «avkolonisere» kunnskapen for å gi plass til ikke-vestlige perspektiver, kjemper konservative krefter for å bevare nasjonalstaten som det eneste stabile fundamentet for demokrati og velferd. Denne dybdeanalysen undersøker kollisjonen mellom den globale identitetspolitikken og ønsket om en suveren, verdikonservativ norsk stat.

Den symbolske forankringen: 8. mai og veteranens rolle

For å forstå den nåværende konflikten om identitet, må man se på hvordan nasjonale symboler og historiske merkedager brukes for å definere samfunnets kjerneverdier. Den 8. mai markerer frigjøringsdagen – datoen for de tyske militære styrkenes kapitulering i 1945 og slutten på fem år med okkupasjon av Norge. Denne dagen fungerer ikke bare som en historisk markering, men som et rituelt anker for den norske nasjonale identiteten.

Den 8. mai 2022 aktualiserte Partiet De Kristne (PDK), ved partileder Erik Selle, betydningen av denne dagen ved å koble frigjøringshistorien direkte til dagens veteraner. I PDKs uttalelser fra denne datoen fremstilles veteraner ikke bare som tidligere soldater, men som en essensiell ressurs for både samfunnet og næringslivet. Her ser vi en tydelig kobling mellom identitet og tjeneste: Den som har ofret sin helse eller sin tid for nasjonens sikkerhet, representerer den ultimate formen for samfunnsborgerskap.

PDKs programmatiske tilnærming til veteraner handler om mer enn bare sysselsetting og helsetilbud. Det handler om en kulturell kamp for å «snu veteranbegrepet» slik at det gjenvinner en respekt og anerkjennelse som partiet mener har forvitret i det moderne Norge. Ved å kreve en helhetlig veteranplan og styrking av familiene rundt veteranene, forsøker PDK å gjenopprette en identitet der lojalitet til staten og fysisk forsvar av territoriet er sentrale dyder.

Denne vektleggingen av det militære forsvaret – inkludert krav om oppgradering av bomberom, investering i panservogner og nye panserbrigader – er ikke utelukkende et sikkerhetspolitisk anliggende. Det er et uttrykk for en identitetspolitikk som ser på den fysiske beskyttelsen av nasjonalstaten som en forutsetning for kulturell overlevelse. For PDK er det en direkte linje fra 1945 års frigjøring til dagens behov for et forsvar som kan operere uavhengig i en krisesituasjon.

Det intellektuelle frontlinjen: Kampen om sannheten i akademia

Mens den politiske høyresiden fokuserer på nasjonalstaten og dens forsvar, utspiller det seg en annen, mer subtil kamp om identitet inne i landets høyeste utdanningsinstitusjoner. Den 9. mai 2022 ble denne konflikten aktualisert gjennom professor emeritus Per Arne Bjørkums kritiske analyse av trenden med «avkolonisering av akademia».

Bjørkum, som refererte til et innlegg i Aftenposten, pekte på en importert trend fra USA som nå har fått fotfeste ved norske universiteter og høyskoler. Kjernen i denne bevegelsen er kravet om at undervisningen skal «avkoloniseres». Argumentet fra tilhengerne er at vitenskapelig kunnskap, slik den praktiseres i Vesten, i realiteten er en hersketeknikk som undertrykker erfaringsbasert kunnskap fra ikke-vestlige kulturer, tidligere kolonier og urbefolkninger.

Dette representerer et fundamentalt skifte i synet på identitet og kunnskap. Der den tradisjonelle vestlige vitenskapen bygger på objektivitet, kritisk granskning og jakten på universelle sannheter, foreslår avkoloniseringsbevegelsen at kunnskap er subjektiv og knyttet til identitet. Kravet er at erfaringsbasert kunnskap skal likestilles med vitenskapelig kunnskap.

Professor Bjørkum advarer sterkt mot denne utviklingen. Hans hovedargument er at vitenskapens eneste anliggende er å finne frem til påstander om virkeligheten som er holdbare i lys av kritisk granskning. I dette perspektivet er opphavspersonens identitet – enten det gjelder kjønn, etnisitet, sosial status eller politisk overbevisning – fullstendig irrelevant for ideens gyldighet.

Konflikten her handler om mer enn bare pedagogikk; det er en kamp om selve fundamentet for den vestlige sivilisasjonen. Hvis sannhet blir et spørsmål om identitet og kulturell bakgrunn snarere enn bevis og logikk, endres selve definisjonen av hva det vil si å være et opplyst samfunn. Bjørkum argumenterer for at det er en fundamental misforståelse å akseptere avkoloniseringens premisser, fordi det bryter med skillet mellom sak og person.

Denne akademiske striden speiler en dypere samfunnsmessig splittelse: På den ene siden står et ønske om et mangfoldig, globalt orientert kunnskapssyn der identitet er utgangspunktet for sannhet. På den andre siden står et forsvar for den rasjonalistiske tradisjonen, der sannheten er uavhengig av hvem som uttaler den.

Nasjonalstaten som identitetsbærer: Motstand mot globalismen

Den 10. mai 2022 ble den ideologiske sirkelen sluttet gjennom Partiet De Kristnes uttalelser om nasjonal suverenitet, skrevet av Tom Henriksen. Her knyttes trådene fra veteranens offer og akademikerens kamp for sannheten sammen i et overordnet forsvar for nasjonalstaten.

PDKs posisjon er krystallklar: For å bevare velferdsstaten, må man ta vare på nasjonalstaten. Partiet definerer seg som verdikonservativt og argumenterer for at Norge må være en fri og selvstendig nasjon med trygge grenser, selvvalgte lover og full råderett over egne ressurser.

Et sentralt punkt i denne identitetskampen er motstanden mot overnasjonale myndigheter og det PDK betegner som «politisk globalisme». Partiet hevder at Europas suksess ikke er et resultat av teknokratisk styring fra Brussel, men er basert på et felles kristent verdigrunnlag og stabiliteten som ligger i nasjonal tilhørighet og identitet.

Denne analysen fører til en direkte konfrontasjon med FNs globale migrasjonsplan. PDK oppfatter denne planen ikke som et humanitært verktøy, men som et «skjult angrep på nasjonalstaten». Argumentet er at planen bidrar til skapelsen av multikulturelle samfunn som undergraver den nasjonale kohesjonen. Ifølge PDK er flerkulturelle eller flernasjonale stater historisk sett skjøre og ustabile, mens nasjonalstater er de mest stabile og fredelige enhetene.

Identitetsspørsmålet blir her knyttet til migrasjon og grensekontroll. PDK argumenterer for at ubegrenset innvandring undergraver nasjonalstaten. Løsningen, ifølge partiet, er at mennesker hovedsakelig bør hjelpes i sitt eget land eller i nærmeste trygge naboland. Dette presenteres ikke bare som en økonomisk eller logistisk nødvendighet, men som en moralsk og rettferdig tilnærming som hindrer menneskelig lidelse, som for eksempel drukninger i Middelhavet.

Videre utvider PDK dette kravet om suverenitet til å gjelde det økonomiske og juridiske samarbeidet med Europa. Kravet om utgang av EØS-avtalen og en definitiv avslutning av diskusjonen om EU-medlemskap er fundert i en overbevisning om at Norge pålegges direktiver som utfordrer landets konstitusjonelle uavhengighet. For PDK er handelsavtaler mellom selvstendige nasjoner den eneste akseptable formen for internasjonalt samarbeid.

Syntese: Kollisjonen mellom to verdenssyn

Når man ser disse hendelsene og uttalelsene i sammenheng, trer et tydelig mønster frem. Vi er vitne til en frontal kollisjon mellom to fundamentalt ulike syn på kultur, samfunn og identitet.

Det globalistiske/avkoloniserende verdenssynet:

Dette synet ser på nasjonalstaten og den vestlige vitenskapen som uttrykk for historiske maktstrukturer og undertrykkelse. Identitet er her primærkilden til kunnskap, og målet er å bryte ned nasjonale og kulturelle barrierer til fordel for et globalt, mangfoldig fellesskap. I dette perspektivet er «avkolonisering» av akademia et nødvendig skritt for å oppnå rettferdighet for ikke-vestlige identiteter.

Det nasjonalkonservative verdenssynet:

Dette synet, representert ved PDK og professor Bjørkum, ser på nasjonalstaten, det kristne verdigrunnlaget og den objektive vitenskapen som de eneste garantiene for stabilitet, frihet og sannhet. Identitet er her knyttet til tilhørighet, historie (som 8. mai) og lojalitet til det nasjonale fellesskapet. I dette perspektivet er globalisme og avkolonisering ikke frigjøring, men en oppløsning av de strukturene som gjør et fungerende samfunn mulig.

Denne konflikten utspiller seg på tre nivåer:

1. Det symbolske nivået: Kampen om hvem som skal hylles (veteranen vs. det globale mennesket).

2. Det intellektuelle nivået: Kampen om hva som er sant (objektiv vitenskap vs. erfaringsbasert, identitetsbundet kunnskap).

3. Det politiske nivået: Kampen om hvem som skal styre (den suverene nasjonalstaten vs. overnasjonale organer som FN og EU).

Konklusjon: Identitetens pris

Kampen om den norske identiteten handler i bunn og grunn om hva vi er villige til å ofre for å oppnå mangfold, og hva vi er villige til å forsvare for å bevare stabilitet.

Når professor Bjørkum advarer mot å sette søkelys på opphavspersonen i stedet for ideen, peker han på en fare for at akademia transformeres fra et sted for sannhetssøken til et instrument for identitetspolitikk. Samtidig når PDK krever en styrking av forsvaret og en utgang av EØS, uttrykker de en frykt for at den norske nasjonalstaten er i ferd med å bli en administrativ enhet uten kulturell kjerne.

Det som står på spill, er ikke bare politiske avtaler eller pensum ved universitetene, men selve forståelsen av hva det vil si å være en borger i et fritt samfunn. Er vi borgere av en nasjon med en felles historie og et felles sannhetsbegrep, eller er vi fragmenterte identiteter i et globalt system styrt av overnasjonale direktiver?

Svaret på dette spørsmålet vil definere Norges kulturelle og samfunnsmessige landskap i tiårene som kommer. Spenningen mellom ønsket om global inkludering og behovet for nasjonal forankring er ikke lenger bare en akademisk diskusjon, men en eksistensiell kamp om den norske identitetens overlevelse.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne dybdeartikkelen er basert på følgende kilder og institusjonelle uttalelser:

• **Partiet De Kristne (PDK):**
• Offentlig uttalelse fra partileder Erik Selle vedrørende frigjørings- og veterandagen 8. mai 2022.
• Politisk program og uttalelser av Tom Henriksen vedrørende nasjonal suverenitet, motstand mot FNs globale migrasjonsplan og EØS-avtalen (publisert 10. mai 2022).
• **Akademiske og mediale kilder:**
• Professor emeritus Per Arne Bjørkum: Analyse av «avkolonisering av akademia» og kritikk av import av amerikanske identitetspolitiske trender i norsk høyere utdanning (referert via Aftenposten, 9. mai 2022).
• **Internasjonale organer og avtaler:**
• **FN (De forente nasjoner):** Den globale migrasjonsplanen (Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration).
• **EU/EØS:** Den europeiske økonomiske samarbeidsavtalen (EØS-avtalen) og dens konstitusjonelle innvirkning på norsk lovgivning.
• **Historiske markører:**
• Kapituleringen av tyske styrker 8. mai 1945 og etableringen av frigjøringsdagen som nasjonal merkedag i Norge.