Fra evigvarende pengemaskin til sosial krise: Hvordan norske strømkunder ble tapere i det europeiske kraftmarkedet

Siden oppbyggingen av den norske velferdsstaten har billig, fornybar vannkraft fungert som selve fundamentet for næringsliv og husholdninger her i landet. Gradvis avregulering, salg av offentlige eierandeler og en sterkere integrasjon mot det europeiske energimarkedet har imidlertid forvandlet arvesølvet fra å være et kollektivt gode til å bli en formidabel økonomisk belastning for befolkningen. Gjennom statlige ekstraordinære inntekter på titalls milliarder kroner fremstår dagens strømregninger i praksis som en ilagt flat skatt, hvor sviktende politisk styring erstattes av knappe strømpakker og sosialhjelp.

Del 1: Fra samfunnsbyggende arvesølv til markedsstyrt råvare (2000–2010)

Norge står i en unik global særstilling ved å være tilnærmet hundre prosent selvforsynt med regulerbar, utslippsfri vannkraft. Den evige ressursen av regn og snø har i generasjoner levert forutsigbar og rimelig energi, noe som har dannet grunnlaget for titusenvis av industriarbeidsplasser og trygge levevilkår i norske hjem. Siden energiloven av 1990 ble innført, har imidlertid ideologien om at kraft skal behandles som en hvilken som helst handelsvare på et fritt marked, slått dype røtter i både statlig og kommunal forvaltning.

Denne markedsrettede kursendringen fikk et tydelig utslag i år 2000. Da vedtok et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i Kristiansand kommunestyre å selge aksjemajoriteten i det kommunalt eide kraftselskapet Agder Energi til Statkraft. Beslutningen ble støttet aktivt av lokalavisen Fædrelandsvennen, som ti år senere – den 8. mars 2010 – forsvarte salget på lederplass under tittelen «AE – salget var riktig». Dagens partner i PR-byrået First House, Hans-Christian Vadseth, var den gang sjefredaktør i avisen. I den usignerte lederartikkelen uttrykte avisen et nyliberalt syn på det offentlige eierskapet:

> «Det er ikke lenger en naturlig oppgave for kommuner å eie kraftverk. Det var det en gang, og vi er stor takk skyldig overfor framsynte politikere og byråkrater som brakte velstands– og industriutvikling et langt skritt videre ved å temme vannkraften. Men den epoken i vår historie er over. Dammene og turbinene ligger der, uavhengig av eierskap.»

Etertiden har vist at dette ideologiske skiftet fikk direkte konsekvenser for fellesskapets verdier. Ved å selge seg ned i Agder Energi gikk Kristiansand kommune glipp av massive, årlige utbytter. Finansielle beregninger offentliggjort i samfunnsdebatten viser at kommunen i praksis tapte rundt 400 000 kroner hver eneste dag i en 20-årsperiode på at disse verdiene ble overlatt til andre aktører, i stedet for at overskuddet tilfalt den kommunale kassen uavkortet. Privatiseringslinjen åpnet for at superprofitt fra de norske fossefallene i økende grad kunne havne hos private og utenlandske investorer.

Del 2: Kabelekspansjon og internasjonal prissmitte (Høsten 2021)

Utover høsten 2021 nådde elektrisitetsprisene i Sør-Norge historiske høyder. Samtidig som nye, kraftige sjøkabler knyttet det norske el-nettet tettere til Storbritannia og Tyskland, ble svingningene i de britiske og kontinentale kraftmarkedene i sin helhet importert til de norske prisområdene. Fortellingen fra statlige myndigheter var at Norge skulle fungere som «Europas grønne batteri». Strategien gikk ut på å eksportere overskudd av norsk ren vannkraft for å balansere utbyggingen av uforutsigbar sol- og vindkraft i EU-landene.

Fasiten utover senhøsten 2021 ble at norske forbrukere måtte betale europeiske gass- og kullpriser for norskprodusert vannkraft. I spørretimen på Stortinget den 8. desember 2021 fastholdt statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) at tildelingen av sjøkabler og koblingen til det europeiske kraftmarkedet var i Norges strategiske interesse. Statsministeren argumenterte med at løsningen på de høye prisene var å framskynde utbyggingen av mer kraft, særlig landbasert og havbasert vindkraft.

Reaksjonene på regjeringens linje var sterke fra flere fagmiljøer og samfunnsdebattanter. I en skriftlig analyse publisert den 13. desember 2021 med tittelen Fra velferdsstat til fattigkasse, pekte samfunnsdebattant Øyvind Andresen på at regjeringen sviktet sitt primære samfunnsoppdrag ved å overlate kontrollen over kraften til et uregulert marked:

> «Norge er det eneste landet i verden som er nesten helt selvforsynt med regulerbar fornybar kraft. [...] Nå er Norges naturgitte fordeler snudd på hodet og blitt en byrde for folk flest. Regjeringsmedlemmene kler seg som julenisser for å gi noen glorete pakker til folket for å kompensere for strømregningene. Men gavene er allerede betalt mangedobbelt – av de samme strømkundene.»

Både statsminister Støre og daværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) avviste at kraftmarkedets organisering var årsaken til prissjokket. Fra regjeringshold ble det hevdet at tilstanden var ekstraordinær og utelukkende skyldtes lav fyllingsgrad i vannmagasinene, ugunstige værforhold samt ekstraordinært høye internasjonale priser på gass, kull og CO2-kvoter. Kritikere påpeker imidlertid at det norske kraftsystemet – som over tiår hadde prioritert forsyningssikkerhet og lave priser – gjennom denne markedskoblingen gradvis ble underordnet EUs energidirektiver og kommersielle krafthandleres profittmarginer.

Del 3: Statlig og kommunal milliardgevinst (Desember 2021)

Samtidig som norske husholdninger fikk problemer med å betale regningene sine utover vinteren 2021, opplevde det offentlige apparatet en historisk inntektsfest. Fordi det meste av kraftproduksjonen i Norge eies av staten, fylkeskommuner og kommuner, førte de ekstremt høye markedsprisene til gigantiske overføringer av kapital fra befolkningens lommebøker til offentlige kasser.

I midten av desember 2021 viste beregninger sitert i Nettavisen at den norske stat alene lå an til å tjene over 39 milliarder kroner ekstra i direkte og indirekte inntekter fra kraftsektoren som følge av prisstigningen. Samtidig håvet kraftkommunene inn store beløp. Et konkret eksempel var Oslo kommune: Gjennom sitt eierskap i Hafslund og Fortum Varme forventet hovedstaden å ta ut over 1,6 milliarder kroner i rene utbytter for 2021, noe som utgjorde en økning på 700 millioner kroner sammenlignet med 2020, slik avisen Aftenposten rapporterte allerede i september 2021.

På det meste koster det under ti øre å produsere én kilowattime (kWh) ren vannkraft i et ferdig nedbetalt norsk kraftverk. Da spotprisen på kraft nådde et nivå på 3,64 kroner per kWh i desember 2021, ble strømmen solgt til forbrukerne for nærmere 70 ganger produksjonskostnaden.

I en kronikk publisert den 17. desember 2021, skrevet av skribent Kirstin Egeland under tittelen Den norske gjerrige stat, ble det rettet et kritisk søkelys mot hvordan staten opptrådte som en finansiell vinner i krisen:

> «Det koster 70 ganger mer for strømmen enn det koster å produsere denne nødvendige delen av den norske infrastrukturen. [...] Likevel kan det synes som om regjeringen deler ut smuler, ikke minst til dem som fra før har lite. Den som fra før bor i de minste leilighetene, som ikke krever mest strøm, vil få mindre igjen fra staten i kroner og ører.»

Denne profittmodellen ble av flere økonomer og revisorer sammenlignet med en uerklært, flat skattelogg. Hvor skattesystemet vanlegvis er progressivt utformet – slik at de med høyest inntekt betaler mest – rammet el-prisene helt uavhengig av betalingsevne.

Del 4: Strømstøttens skjevfordeling og den «flate skatten» (Desember 2021–Januar 2022)

For å dempe det folkelige opprøret lanserte regjeringen Støre en statlig strømstøtteordning i desember 2021. Ordningen innebar at staten dekket en viss prosentandel av prisene når spotprisen oversteg et gjelde bunnnivå. Både utformingen og treffsikkerheten til støttepakken ble imidlertid gjenstand for hard kritikk.

Ettersom støtten ble utbetalt per forbrukte kilowattime, ga systemet størst utbetaling i kroner og ører til husstander med store eneboliger, høyt forbruk og solide personlige finanser. Lavinntektsgrupper, som ofte bor på færre kvadratmeter, mottok betydelig mindre beløp fra staten. I sin kronikk fra 17. desember 2021 stilte Kirstin Egeland spørsmål ved om fordelingsnøkkelen i strømpakken faktisk hjalp dem som trengte det mest:

> «Regjeringen har hatt stort fokus på at de hjelper dem som sitter nederst ved bordet. Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Det er nemlig et faktum, at det er de færreste som mottar statlig bostøtte gjennom Husbanken. Selv ikke unge uføre gjør i hovedsak det. [...] Når den veletablerte og velbergede middelklassen har fått sitt, så forstummer som regel de sterkeste kritiske stemmer.»

Den sosiale skjevheten ble ytterligere forsterket av oppbygningen av nettleien og de statlige avgiftene. I en artikkelserie på nettstedet Argument Agder i månedsskiftet desember 2021 og januar 2022 kartla revisor Aage P. Danielsen mekanismene i pris- og avgiftssystemet for elektrisk kraft. Danielsens gjennomgang dokumenterte at nesten halvparten av den totale strømregningen til en vanleg forbruker i realiteten utgjorde statlige avgifter, merverdiavgift og nettleie.

I en lederartikkel i Argument Agder den 6. januar 2022 ble det påpekt hvordan dagens strømregning skiller seg fra kommunale tjenester som vann, kloakk og renovasjon:

> «Mange opplever at dagens strømpris er en form for skatt. Det er en av mange flate skatter hvor alle betaler likt etter forbruk uten hensyn til inntekt eller formue. Og de som har de dårligste boligene med liten eller ingen isolasjon får de største strømregningene. [...] For vann, kloakk og renovasjon skal man imidlertid betale etter selvkostprinsippet. Kommunene kan ikke ta seg mer betalt for disse tjenestene enn hva det koster å levere dem. Men hva er forskjellen på renovasjon og vann i forhold til strøm?»

Infrastruktur som vann og avløp er lovregulert slik at kommunene kun har anledning til å kreve inn dekning for de faktiske produksjons- og vedlikeholdskostnadene (selvkostprinsippet). Strøm – som i det moderne norske samfunnet er like avgjørende for å overleve som rent vann og oppvarming – har derimot blitt unntatt fra dette selvkostprinsippet for å fungere i et kommersielt vurderingsregime.

Del 5: Energikommisjonen og kravet om systemendring (Januar 2022)

Presset mot regjeringen førte til at olje- og energiminister Marte Mjøs Persen i slutten av desember 2021 varslet at regjeringen ville oppnevne en egen offentlig energikommisjon. Kommisjonen skulle kartlegge de langsiktige behovene for kraft og evaluere prissettingen og forsyningssikkerheten i markedet.

Reaksjonene på oppnevnelsen av kommisjonen var preget av både forventninger og skepsis. I lederartikkelen den 6. januar 2022 understreket redaksjonen i Argument Agder at kommisjonens sammensetning ville bli avgjørende for om man oppnådde faktiske endringer, eller om det kun var et politisk grep for å vinne tid:

> «Olje og energiminister Marte Mjøs Persens initiativ for oppnevning av en energikommisjon er naturlig i lys av dagens eksploderende strømpriser som rammer vanlige folk over hele landet. Og var det ikke statsminister Jonas Gahr Støre som i valgkampen lovet at nå var det vanlige folks tur? [...] Den bør oppnevnes snarest, og fylles med medlemmer fra alle deler av landet som fra ulike perspektiv kan bidra til et bedre prisregime for elektrisk energi.»

Kritikere mente at en utredning ikke løste de akutte problemene, og at politikerne unnlot å ta tak i grunnleggende strukturelle årsaker: kabelforbindelsene til utlandet, den frie prissettingen på kraftbørsen Nord Pool og fraværet of politisk styring av fyllingsgraden i vannmagasinene.

Tidslinje over politiske vedtak og hendelser i norsk kraftpolitikk

| År / Dato | Aktør / Organisasjon | Hendelse / Vedtak | Konsekvens for kraftmarkedet |

| :--- | :--- | :--- | :--- |

| 2000 | Kristiansand kommunestyre (Ap, Høyre, FrP) | Vedtak om å selge aksjemajoriteten i Agder Energi til Statkraft. | Kommunen mistet direkte eierskap og tapte anslagsvis 400 000 kroner daglig over 20 år i manglende utbytter. |

| 8. mars 2010 | Fædrelandsvennen (Sjefredaktør Hans-Christian Vadseth) | Publisering av lederartikkelen «AE – salget var riktig». | Forsvarte salg av offentlig kraftinfrastruktur basert på en nyliberal markedsmodell. |

| September 2021 | Oslo kommune / Hafslund / Fortum Varme | Aftenposten rapporterer om forventet utbytte på over 1,6 milliarder kroner. | Kommunale eiere innkasserer 700 millioner kroner mer i utbytte enn i 2020 som følge av prishopp. |

| 8. desember 2021 | Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) | Møte i Stortingets spørretime. | Støre forsvarer koblingen til det europeiske kraftmarkedet og etterlyser økt vindkraftutbygging. |

| 13. desember 2021 | Øyvind Andresen | Publisering av analysen Fra velferdsstat til fattigkasse. | Kritikk av regjeringens linje; påpeker at rimelig vannkraft har gått fra å være et fellesgode til å bli en sosial byrde. |

| 17. desember 2021 | Kirstin Egeland / Nettavisen | Kronikken Den norske gjerrige stat publiseres. | Dokumenterer at staten håver inn 39 milliarder kroner i merinntekter, og kritiserer strømstøtten for å favorisere middelklassen. |

| 22. desember 2021 | Øyvind Andresen | Analyse av Fædrelandsvennens redaksjonelle linje gjennom tiår. | Viser hvordan nyliberal ideologi har svekket det offentlige eierskapet til fossekrafta. |

| Desember 2021 | Olje- og energidepartementet (Marte Mjøs Persen) | Varsler opprettelsen av en ny energikommisjon. | Statlig initiativ for å kartlegge framtidens kraftbehov og vurdere prissystemet. |

| 6. januar 2022 | Argument Agder (Redaksjonen) | Lederartikkel om energikommisjonen og avgiftssystemet. | Krever at strøm behandles som en livsnødvendighet etter selvkostprinsippet, på linje med vann og avløp. |

Oppsummerende dybdeanalyse: Et systemisk skifte fra velferd til almisser

Den norske strømkrisen som for alvor manifesterte seg i 2021 og 2022, er ikke et tilfeldig resultat av uflaks med været eller forbigående internasjonale markedsforhold. Den er den direkte konsekvensen av politiske vedtak fattet over en 30-årsperiode.

Ved å integrere det norske elektrisitetssystemet i det europeiske handelsmarkedet gjennom børsen Nord Pool og nye, overføringskraftige sjøkabler, har norske myndigheter avviklet det fortrinnet norsk industri og norske husholdninger historisk har hatt. Markedsmodellen som ble etablert med energiloven av 1990, forutsatte at strøm skulle prises ut fra marginalkostnaden til den til enhver tid dyreste kilowattimen som trengs for å dekke etterspørselen på Kontinentet. Derved ble norske forbrukere eksponert direkte for gassprisene, CO2-kvoteprisene og kullprisene i Europa.

Samtidig har staten og kraftkommunene oppnådd betydelige inntekter på denne prissmitten. Med over 39 milliarder kroner i ekstraordinære statlige merinntekter og milliardutbytter til eierkommuner som Oslo, har statskassen fungert som en svamp som har trukket kjøpekraft ut av befolkningen.

Tiltakene som ble lansert utover vinteren 2021 og 2022 – deriblant strømstøtten, økt bostøtte fra Husbanken, ekstraordinaære sosialsatser og utvidede studielån til studenter – endrer ikke på dette grunnleggende systemet. I stedet for å regulere kraftmarkedet og sikre befolkningen tilgang på egenprodusert vannkraft til produksjonskostnad pluss et rimelig avsement, har myndighetene innført en modell der borgerne først overbetaler for en helt nødvendig ressurs, for deretter å motta statlige almisser og støttepakker.

Som tilhengere av en regulert kraftmodell påpeker, representerer denne utviklingen en bevegelse fra en rettighetsbasert velferdsstat – hvor rimelig energi var en del av den samfunnsmessige infrastrukturen – til et fattigkassesystem hvor befolkningen gjøres avhengig av politisk utdelte nødhjelpspakker for å dekke helt grunnleggende livsbehov. Først dersom energikommisjonen og det politiske flertallet våger å berøre selve markedskonstruksjonen, utenlandskablene og prinsippet om selvkost, vil den norske vannkraften igjen kunne fungere som det samfunnsbyggende fellesgodet den opprinnelig var ment å være.

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Saken bygger på offentlige uttalelser, rapporter, avisananalyser og dokumenterte vedtak fra følgende navngitte institusjoner, medier og fagpersoner:

1. Stortinget:

• Referat fra Stortingets spørretime den 8. desember 2021. Statsminister Jonas Gahr Støres uttalelser om Norges tilknytning til det europeiske kraftmarkedet, forsyningssikkerhet og vindkraftutbygging.

2. Olje- og energidepartementet:

• Statlige kunngjøringer fra statsråd Marte Mjøs Persen (Ap) i desember 2021 angående oppnevning og mandat for den offentlige Energikommisjonen.

3. Kristiansand kommunestyre & Agder Energi:

• Vedtak i Kristiansand kommunestyre i år 2000 om salg av kommunale aksjer i Agder Energi til Statkraft, støttet av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

4. Fædrelandsvennen:

• Lederartikkel den 8. mars 2010 med tittelen *«AE – salget var riktig»*, under redaktør Hans-Christian Vadseth (senere partner i First House).

5. Aftenposten & Nettavisen:

• *Aftenposten* (september 2021): Rapport om Oslo kommunes forventede utbytte på over 1,6 milliarder kroner fra Hafslund og Fortum Varme.
• *Nettavisen* (desember 2021): Beregninger av den norske stats samlede merinntekter fra strømpriser på nær 39 milliarder kroner.

6. Argument Agder & Faglige Analyser:

• Øyvind Andresen: Kommentarartikkel *Fra velferdsstat til fattigkasse* (13. desember 2021) og analyse av Fædrelandsvennens eierskapssyn (22. desember 2021).
• Kirstin Egeland: Kronikk *Den norske gjerrige stat* (17. desember 2021) om strømstøttens fordelingsprofil og Husbankens bostøtteordninger.
• Revisor Aage P. Danielsen: Artikkelserie om prisdanning, nettleie, statlige avgifter og offentlige inntekter i kraftsektoren (desember 2021 / januar 2022).
• Redaksjonell lederartikkel i *Argument Agder* (6. januar 2022): Vurdering av Energikommisjonens oppdrag, sammenligning med selvkostprinsippet for kommunal基础设施 (vann og avløp).