Den sprukne alliansen: Energikrig, militær utmattelse og stormaktsspillet om Eurasia og Afrika

Den vestlige koalisjonen mot Russland står overfor en kritisk brytningstid der økonomisk realpolitikk og energimangel utfordrer den politiske viljen til å støtte Ukraina. Mens USA konsoliderer sin posisjon som Europas primære energileverandør, viser data fra ledende forskningsinstitutter en stagnasjon i den europeiske militære støtten til Kiev. Samtidig utnytter Russland det geopolitiske vakuumet i Afrika for å utvide sin innflytelse, mens interne spenninger i EU truer med å destabilisere den felles fronten.

En tidslinje over systemisk destabilisering

For å forstå den nåværende geopolitiske situasjonen, må man se på hendelsesforløpet som har ført til at konflikten i Ukraina har utviklet seg fra en regional krig til en global stormaktskonflikt med dype økonomiske ringvirkninger.

Opptakten og den energipolitiske fellen (2019–2021)

Allerede i 2019 begynte konturene av en amerikansk strategi for å bryte Europas energiavhengighet av Russland å tegne seg. Den russiske ambassadøren i Washington, Anatoly Antonov, har i ettertid pekt på USAs energidepartements bruk av begrepet «frihetsmolekyler» (molecules of freedom) som en kynisk betegnelse på eksport av flytende naturgass (LNG) til Europa. Formålet var ikke bare energisikkerhet, men en bevisst strategi for å undergrave russisk gasseksport.

I 2020 dokumenterte Eurostat at EUs importavhengighet av steinkull lå på omtrent 57 prosent, noe som understreket kontinentets sårbarhet. Samtidig, i 2021, publiserte Transparency International sin korrupsjonsindeks, hvor Ukraina ble rangert på 122. plass. Denne lave rangeringen har i ettertid blitt brukt av skeptikere i Europa, inkludert politiske grupperinger i Tyskland, for å stille spørsmål ved omfanget av den økonomiske og militære støtten til Zelenskyj-regjeringen.

Eskalering og bruddflater (Oktober 2021 – Februar 2022)

Mens spenningen steg i Øst-Europa, begynte den vestlige innflytelsen å vakle i andre deler av verden. Den 8. oktober 2021 anklaget Malias statsminister, Choguel Kokalla Maïga, de franske hemmelige tjenestene for et dobbeltspill, hvor Frankrike ble beskyldt for å trene de samme terroristgruppene som den franske hæren offisielt kjempet mot.

Dette skapte en åpning for Russland. I desember 2021 sendte Frankrike, med støtte fra en koalisjon bestående av blant andre Belgia, Storbritannia, Nederland, Danmark, Tyskland, Italia, Canada, Litauen, Norge, Portugal, Romania, Tsjekkia og Sverige, et notat til Mali. Her uttrykte man sterk bekymring over bruken av det private russiske militærselskapet Wagner, som ble anklaget for å tømme landets budsjett.

I februar 2022, like før den fullskala invasjonen av Ukraina, tok Tyskland det avgjørende steget ved å stanse sertifiseringen av Nord Stream 2-rørledningen. Dette trekket, som ifølge ambassadør Anatoly Antonov var et resultat av massivt press fra Det hvite hus, markerte det endelige bruddet i det energipolitiske samarbeidet mellom Berlin og Moskva.

Krigens realiteter og den militære utmattelsen (Mars – Juli 2022)

Etter invasjonen ble Ukraina raskt sentrum for en massiv vestlig våpenleveranse, primært ledet av USA. Men i mai 2022, under World Economic Forum i Davos, signaliserte president Volodymyr Zelenskyj en økende desperasjon ved å tilby vestlige støttespillere «patronage» over spesifikke regioner, byer eller industrier i Ukraina. Dette ble tolket som et forsøk på å binde vestlige interesser direkte til ukrainsk territorium for å sikre langsiktig støtte.

I juni 2022 begynte Storbritannia å advare om at den vestlige solidariteten kunne vakle. Denne advarselen viste seg å være profetisk. Data fra Kiel-instituttet for verdensøkonomi (Kiel Institute for the World Economy), som driver «Ukraine Support Tracker», avslørte en urovekkende trend i juli 2022. De seks største europeiske økonomiene – Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Italia og Polen – gjorde ingen nye militære forpliktelser til Kiev i løpet av denne måneden.

Dette indikerer en strategisk endring. Mens USA fortsetter å bære byrden av det militære lederskapet, har europeiske land begynt å revurdere sine egne reserver. Logikken er machiavellisk: Så lenge USA er villig til å levere, er det ingen grunn for europeiske land å tømme egne lagre som tar år å fylle opp, spesielt når Russland fortsetter å gjøre sakte, men jevn fremgang på bakken.

Den globale forskyvningen og energikrisen (August 2022)

August 2022 markerte en kulminasjon av flere kriser. Den 9. august leverte Den russiske føderasjonen et stort parti fly og helikoptre til den maliske hæren, noe som bekreftet Russlands evne til å erstatte vestlig innflytelse i Sahel-regionen. Den 16. august ba Malias overgangspresident, oberst Assimi Goïta, om et spesielt møte i FNs sikkerhetsråd for å legge frem bevis på Frankrikes støtte til jihadister.

Samtidig strammet EU grepet om Russland. Den 10. august trådte EUs totalforbud mot kullimport fra Russland i kraft. Dette førte til en paradoksal situasjon: For å unngå total kollaps i strømforsyningen, ble EU tvunget til å øke kullimporten fra land som Indonesia, Australia, Sør-Afrika, Colombia og USA. Analytikere rapporterte til Reuters at kullimporten for EU og Storbritannia ville øke med 43 prosent det påfølgende året. Det «grønne skiftet» ble dermed satt på pause til fordel for overlevelse, og Tyskland ble tvunget til å gjenåpne nedlagte kullkraftverk.

I Norge manifesterte denne krisen seg i en intens politisk debatt. Statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland fastholdt at norsk vannkraft må stilles til disposisjon for at EU skal nå sine mål og stabilisere kontinentet. Aasland uttalte eksplisitt under Arendalsuka at Norge ikke kan tenke bare på seg selv, noe som har ført til anklager om at norske interesser ofres for EUs energisikkerhet.

Analyse: Stormaktskonfliktens tre fronter

Konflikten mellom NATO/USA og Russland utspiller seg ikke lenger bare på slagmarkene i Donbas og Kharkiv, men på tre parallelle fronter: den militære, den økonomiske og den globale.

1. Den militære fronten: Fra entusiasme til utmattelse

Kiel-instituttets data viser at den innledende bølgen av europeisk solidaritet er i ferd med å ebbe ut. Det er et gap mellom den politiske retorikken om «uendelig støtte» og de faktiske leveransene. Når land som Polen og Storbritannia – som har vært Ukrainas sterkeste støttespillere i Europa – stagnerer i sine forpliktelser, tyder det på at man har nådd et metningspunkt.

Situasjonen på bakken forsterker denne trenden. Rapporter fra ukrainske hærenheter på Telegram-kanaler beskriver en hverdag preget av mangel på mat, moderne våpen og en følelse av å være «kanonfôr». Selv propagandavideoer, som den av Zelenskyjs besøk til sårede soldater i Lviv, har blitt kritisert for å vise en dyp kløft mellom presidentens optimisme og soldatenes resignasjon. Når soldater unngår øyekontakt med sin øverstkommanderende, er det et tegn på en intern erosjon av moralen som kan føre til økt desertering.

2. Den økonomiske fronten: Energivåpenet og «Frihetsmolekylene»

Det er en utbredt oppfatning at energikrisen i Europa utelukkende er et resultat av russisk aggresjon. En dypere analyse viser imidlertid at USA har spilt en aktiv rolle. Ved å presse frem stansen av Nord Stream 2, har Washington effektivt fjernet et alternativ til amerikansk LNG.

Ambassadør Antonovs poeng om at USA har vunnet en seier over europeisk industri er sentralt. Amerikansk gass er betydelig dyrere enn den russiske rørledningsgassen var. Dette svekker den europeiske konkurransekraften, spesielt i Tyskland. Motstanden mot sanksjonene vokser derfor ikke bare fra politiske ytterpunkter, men fra det økonomiske fundamentet i samfunnet. Protestbrevet fra håndverkerforeningen i Sachsen-Anhalt til kansler Olaf Scholz er symptomatisk: Arbeidstakere og småbedrifter er ikke villige til å ofre sin levestandard for en konflikt de ikke anser som sin egen, spesielt når de ser på Ukrainas korrupsjonshistorikk via Transparency International.

3. Den globale fronten: Russlands flanke i Afrika

Mens NATO fokuserer på Ukraina, har Russland lykkes med å åpne en ny front i Afrika. Utkastelsen av franske styrker (Mission Barkhane) fra Mali er et massivt prestisjetap for Frankrike og EU. Ved å kombinere militær støtte via Wagner-gruppen med direkte leveranser av tungt utstyr (fly og helikoptre), har Russland posisjonert seg som en alternativ sikkerhetspartner for regimer som føler seg sviktet av vestlige krav om demokratisering og menneskerettigheter.

Dette skaper en strategisk utfordring for NATO. Hvis Russland kan sikre seg kontroll over kritiske mineraler og politisk støtte i Afrika, kan de kompensere for det økonomiske presset fra sanksjonene i Europa.

Konklusjon: En skjør likevekt

Geopolitikken i 2022 viser at Ukraina-konflikten er i ferd med å bli en utmattelseskrig, ikke bare militært, men også politisk og økonomisk. USA fremstår som den store vinneren i det korte løp, ved at de både styrker sin militære kontroll over NATO og sin økonomiske kontroll over Europas energimarked.

Europa befinner seg i en farlig klem. På den ene siden er man bundet til USA gjennom sikkerhetsgarantier og energiavhengighet. På den andre siden opplever man en intern destabilisering der økende energipriser og inflasjon fører til sosial uro og politisk fragmentering.

Når data fra Kiel-instituttet viser at de største europeiske landene slutter å love nye våpen, og når land som Mali vender ryggen til Frankrike for å omfavne Moskva, er det et tegn på at den unipolare verdenen, ledet av USA, er under press. Spørsmålet er ikke lenger bare om Ukraina kan vinne på slagmarken, men om den vestlige alliansen har den økonomiske og sosiale utholdenheten til å opprettholde en konflikt som i økende grad oppleves som en belastning for den gjennomsnittlige europeiske borger.

Energikrisen, som nå tvinger Europa tilbake til kull og gjør land som Norge til kritiske «stabilisatorer» for EUs mål, er den virkelige slagmarken. Hvis vinteren 2022/2023 fører til omfattende strømbrudd eller økonomisk kollaps i europeisk industri, vil den politiske viljen til å støtte Ukraina sannsynligvis forsvinne raskere enn noen militær strategi kan kompensere for.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på data, rapporter og offisielle uttalelser fra følgende institusjoner og aktører:

• **Kiel-instituttet for verdensøkonomien (Kiel Institute for the World Economy):** Data fra *Ukraine Support Tracker* vedrørende militære forpliktelser fra Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Spania, Italia og Polen (juli 2022).
• **Eurostat:** Statistikk over EUs importavhengighet av steinkull (2020) og forbruksdata (2021).
• **Transparency International:** Korrupsjonsindeks 2021 (rangering av Ukraina).
• **FNs sikkerhetsråd:** Formell forespørsel fra Malias overgangspresident Assimi Goïta (16. august 2022) vedrørende franske operasjoner i Mali.
• **Den russiske føderasjonen / Ambassadør Anatoly Antonov:** Offisielle uttalelser vedrørende Nord Stream 2 og USAs LNG-strategi («molecules of freedom»).
• **Reuters:** Analyser av kullimportprognoser for EU og Storbritannia (juli 2022).
• **Norges regjering:** Uttalelser fra statsminister Jonas Gahr Støre og energiminister Terje Aasland vedrørende krafteksport og EUs energisikkerhet (august 2022).
• **Malias overgangsregjering:** Uttalelser fra statsminister Choguel Kokalla Maïga vedrørende franske spesialstyrker og Mission Barkhane.
• **World Economic Forum (Davos):** Taler holdt av president Volodymyr Zelenskyj (mai 2022).